Gold Standard
Wednesday, March 15, 2006, 23:04
(Daemon-A.H. Denys - olje på lerret
Quent Cordair Fine Art)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Hydro presset til investeringer
Wednesday, March 15, 2006, 19:15
Norsk Hydro innrømmer at de har gitt etter for politisk press når de nå investerer over 300 millioner kroner i Årdal, melder NRK Alltid Nyheter.
De rødgrønne vil sikkert juble, for på det hold lever man i prinsippet enda på Einar Gerhardsens tid.
Gerhardsen-regimet investerte et utall milliarder i bygging av- og deretter i mangeårig kunstig åndedrett til Norsk Jernverk i Mo i Rana. Dette var planøkonomi i kjent stalinistisk tradisjon, noe som virket passiviserende på lokalsamfunnet.
Det var først da Jernverket (som en dyd av nødvendighet) til slutt ble lagt ned at man måtte begynne å se seg om etter andre muligheter.
Man gjorde da den erfaring man har gjort mange andre steder: I kjølvannet av nedlegging aav en såkalt "hjørnestensbedrift" vil det oppstå flere nye bedrifter som svært ofte betyr flere arbeidsplasser enn den nedlagte bedriften kunne tilby.
Vi har hatt flere slike nedleggelser som har ført til ny vekst. Da Hydro la ned sin magnesiumproduksjon ved Posrgrunn skjedde dette, og det samme vil helt sikkert skje i Skien nå når Union har lukket dørene.
Da Rena Kartong gikk konkurs skjedde det samme, akkurat som i Mo i Rana.
Sosialistenes og fagforeningenes statiske tenkning er direkte kontraproduktiv, det er den samme tenkemåten som førte til at Sovjetunionens økonomi stagnerte fullstendig, og til slutt brøt sammen.
I en fri økonomi vil kapitalen søke til de beste investeringsmulighetene, og de bremseklossene som sosialistene prøver å sette på denne prosessen er kun ødeleggende.
Men dette skjønner de ikke, de skjønner det ikke selv i ettertid, når det er mulig å observere hvilken nyskapning som oppstår i kjølvannet av en industrinedleggelse.
Hydro har antydet at de kanskje vil trekke seg ut av Aluminium fullstendig. Dette har avstedkommet en del brudulje, der sosialistene har truet med sin velkjente knyttneve.
Men dette innebærer at selskapet tar skrittet fullt og blir rendyrket energiseklskap.
Dette er et strategisk trekk som ingen politiker eller byråkrat har den ringeste forutsetning til å å bedømme, og slike burde derfor holde seg helt unna slike beslutninger.
Da daværende generaldierktør Johan B. Holthe ledet Hydro inn i oljevirksomhet var dette en viktig og interessant strategisk
beslutning. Hydro har hatt suksess som aktør i energibransjen,
og selskapet markerer seg som fremtidsrettet her.
Hydro-ingeniører har nå utviklet en ny type vindmølle "Hywind", den flyter på havet, er ankret opp med kraftige vaiere og kan produsere kraft under krevende vindforhold.
I rom sjø er vinden sterkere, og 200 møller kan produsere 4 TWh - nok til 200.000 husholdninger.
En fordel med konseptet er at at man ikke trenger å montere møllene på land, og da vil man også slippe miljøprotestene, samt den fugledøden som er registrert i nærheten av slike møller.
Hydro planlegger å sjøsette den første testmøllen tl enste år
uten for vestlandskysten.
Det virker slett ikke ufornuftig av Hydro å overlate sin aluminiumsproduksjon til andre investorer, og avvikle denne i Norge. Et slikt salg vil gi selskapet investeringsmidler som kan kanaliseres inn i ny, avansert energiteknoilogi.
Dessuten konsentrerer selskapet sine ressurser om en meget viktig økonomisk sektor.
Så vidt vi kan se må produksjon av nye produkter også kunne skje på de gamle industristedene, dersom selskapet i det hele tatt ser det som vettugt å drive industri i Norge.
Det vil komme an på en rekke faktorer, og politikerne kunne stimulere ny industrireisning i Norge ved massive skattenedsettelser, og trekke politisk innblanding helt ut av all økonomisk virksomhet.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
De faller for eget grep
Monday, March 13, 2006, 10:41
"En farse" heter overskriften på Dagsavisnes 2.leder i dag 13.3.06.
Sitat:
Den meget alvorlige kjøttdeig-skandalen er i ferd med å utvikle seg til en farse. Ingen synes å ha det overordnede ansvaret for å ta et effektivt grep med informasjonen til publikum og jobben med å lokalisere dødsbakterien. Det ser ut som om ansvaret i denne saken er malt opp og spredd på mange.
Hear hear!
Problemet er at heller ikke Dagsavisen får øye på skogen for bare trær. En ting er å peke ut symptomene (de er klare som stjerner), en annen ting er å stille korrekt diagnose.
Skal man det må man sette et kritisk søkelys på det statlige engasjement på nær sagt ethvert samfunnsområde vi kan komme på.
Vi har allerede pekt på noe av dette i gårsdagens artikkel Er det rart skattene er høye?
der vi talte opp 49 ulike tilsyn for allverdens samfunnsområder. I tillegg til dette kommer 36 statlige råd og utvalg.
Hva karakteriserer staten? Jo, sendrektig, inkompetent og byråkratisk A4 håndtering av ethvert problem.
Dessuten: Massiv ansvarspulverisering.
Det er tydeligvis ikke nok å holde "mattilsynet" ansvarlig, for de har sikkert andre å skylde på.
Statens dyrehelsetilsyn kanskje? Vi aner ikke, vi er ikke trenet i dette spillet. (Denne etaten var ikke med i gårsdagens oversikt, men søker man på "dyrehelsetilsyn" på norge.no finner man det, og det er noe de forskjellige distriktsvetereinærene driver med.)
Det vi vet er at noe kjøttdeig ble pakket om i visse butikker (var det ikke Coop?) og påsatt egen etikett, slik at opprinnelig produsent ikke lenger var identifisert.
Så vitdt vi forstår er det mistanke om at noe av dette også har vært symdomsfremkallende.
Mattilsynet unnskyldte seg med at de overhodet ikke hadde tenkt på muligheten av "ompakking".
Nei, det er ikke alltid så lett å tenke basert på frie assosiasjoner uten en detaljert regelverkbok å slå opp i.
Det vi ser av dette er at sosialdemokratiet har opprettet en uhorvelig mengde tilsyn for alt mulig, antagelig for å påse at befolkningen har det trygt og godt på alle tenkelige og utenkelige områder.
De sørger til og med for at folk uten å måtte betale for det får rådgivning om hvordan bunaden deres skal være produsert, og utsyrt.
Men når dette "sikkerhetsnettet" blir satt på prøve opplever vi gang på gang at det bryter sammen.
Jernbanetilsynet maktet ikke å gjøre noe med Jernbaneverkets drift av Rørosbanen, så vi fikk Åstaulykken i 2000. Heller ikke i ettertid maktet noen på lang tid å gjøre noe med selve problemet, som var manglende radiokommunikasjon mellom togene.
Men ingen i høyere instanser (hvem da forresten? Samferdselsdepartementet kanskje?) maktet å få sparket i gang noen reaksjoner. Den vanlige unnskyldnigen med "for lite bevilgninger" gjorde at Jernbaneverket trygt kunne sove videre.
Vi har merket oss at lederen av Jernbanetilsynet
skiftet jobb til et annet tilsyn - husker ikke hvilket. Ble det for mye sisyfosjobbing å få direktør Killi i Jernbaneverket til å bry seg om hva tilsynet mente om ulike ting, kanskje Åstaulykken i særdeleshet?
Vi har også merket oss andre slike "trekk", profesjonelle tilsynssjefer roterer rundt mellom de ulike tilsynene. Kanskje for å skaffe seg erfaringsbredde i håp om å få neste ledige ekspedisjonssjefsjobb i vedkommende departement?
Vi ser et problem her: Hva slags makt har et "tilsyn" over et "verk" (uansett hvilket)? Vi tror dette er svært personavhengig, vi tror egentlig også dette er nokså illusorisk. Dette ser kanskje bra ut på papiret, men om et tilsyn kommer med et "pålegg", hva kan det gjøre om pålegget ikke blir fulgt opp? Hva kan man gjøre f.eks. med påstanden om "ressursmangel" og "manglende bevilgninger"?
Svært lite tror vi. Dette blir en evig runddans som fører til ansvarspulverisering, og nettopp dette er byråkratiets fremste kjennetegn.
Der er en sterk felles interesse blant byråkrater om ikke å bli holdt ansvarlig for noe.
Direktør Killi (jernbaneverket) måtte ikke gå etter Åstaulykken. En begrunnelse var at han var for ny i stolen så det var litt vel tidlig å holde ham ansvarlig. Mulig det? Men når man flere år etterpå fortsatt ikke kunne vise til forbedret kommunikasjon mellom togene på Rørosbanen, hva da? Da var mediainteressen for Åstaulykken sterkt redusert, så da slo dagsrevy og aviser opp andre saker, så det ble ikke noe mediapress i denne saken. Vi tipper Killi sitter trygt frem til pensjonsalder (han er kanskje pensjonert for alt hva vi vet).
Sjekk ut Jernbaneverket, der er en myriade av tilsynsrapporter. Hva skjer med dem? Hvordan følges de opp? Hvordan øker dette de facto sikkerheten til publikum? En tilsynsrapport som avdekker mangler øker ingen sikkerhet om den havner i en skuff, påstemplet "ressursmangel".
Dette kan man tillate seg all den stund man klarer å pulverisere ansvar i alle kritiske situasjoner. Vi tror ikke at kjøttdeigsaken heller får noen konsekevenser for noen i Mattilsynet. Videre tror vi ikke at etaten "Mattilsynet" vil gi publikum noen form for bedret beskyttelse mot dårlig mat. Dette er igjen ren kulissevirksomhet, også disse er produsenter av falsk trygghet. Alle statlige tilsyn er i realiteten produsenter av falsk trygghet, dette følger av selve systemet.
Hvordan ville dette løses privat? Da måtte matprodusenter tegne forsikringer i tilfelle saksanlegg, og det ville oppstå private tilsyn a la Det Norske Veritas, som er klasseselskap hvis konklusjoner legges til grunn av sjøforsikringsselskapene. Når et skip har vært til klassing vil rederiene følge opp de pålegg vedkommedne klasseselskap gir (Veritas, American Bureau of Shipping, Lloyd, Germanischer Lloyd osv, altså flere konkurrerende selskaper), ellers får de ikke forsikret skipet.
Dette systemet er enkelt og effektivt, det er ikke byråkratisk, og legger ikke opp til noen anvarspulverisering, slik alle statlige etater gjør. Statlig "trygghet" er Keiserens nye klær.
Meget kostbare, ikke-eksisterende klær.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Er det rart at skattene er høye?
Saturday, March 11, 2006, 20:01
I media dukker det stadig oftere opp referanse til ulike statlige tilsyn, etater man ikke ante eksistensen av før de med den største selvfølgelighet blir nevnt f.eks i NRK Alltid Nyheter.
Vi har forundret oss litt over denne nyoppvokste jungelen av alle slags tilsyn, så vi var ikke snauere enn at vi Googlet etter "tilsyn".
Wow.
Hold dere fast. Vi fikk opp følgende liste over direktorater og tilsyn på nettstedet Norge.no. Vi gjengir in extenso:
Navn
1 ABM-utvikling
2 Aetat Arbeidsdirektoratet
3 Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
4 Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard
5 Brønnøysundregistrene
6 Datatilsynet
7 Departementenes servicesenter
8 Direktoratet for Arbeidstilsynet
9 Direktoratet for naturforvaltning
10 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
11 Direktoratet for utviklingssamarbeid - Norad
12 Fiskeridirektoratet
13 IMDI - Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
14 Jernbaneverket
15 Justervesenet
16 Konkurransetilsynet
17 Kredittilsynet
18 Kystdirektoratet
19 Lotteri- og stiftelsestilsynet
20 Luftfartstilsynet
21 Mattilsynet
22 Medietilsynet
23 Nasjonal sikkerhetsmyndighet
24 NVE - Norges vassdrags- og energidirektorat
25 Oljedirektoratet
26 Patentstyret - Styret for det industrielle rettsvern
27 Petroleumstilsynet
28 Politidirektoratet
29 Post- og teletilsynet
30 Riksantikvaren
31 Riksarkivet
32 Rikstrygdeverket
33 Sjøfartsdirektoratet
34 Skattedirektoratet
35 Sosial- og helsedirektoratet
36 Statens bygningstekniske etat
37 Statens forurensningstilsyn
38 Statens helsetilsyn
39 Statens jernbanetilsyn
40 Statens landbruksforvaltning
41 Statens legemiddelverk
42 Statens lånekasse for utdanning i Oslo
43 Statens strålevern
44 Statistisk sentralbyrå
45 Toll- og avgiftsdirektoratet
46 UDI - Utlendingsdirektoratet
46 Utdanningsdirektoratet
48 Vegdirektoratet
49 Vernepliktsverket
Flere av disse er gamle kjente, uten at dette begrunner deres nødvendighet.
Vi utlyser nå en konkurranse: Hva blir direktorat eller tilsyn nr. 50?
Tom for ideer? Fortvil ikke. Vi fikk blod på tann og søkte også på "Statlige råd". (Se lengere ned) Gjett om vi fikk tilslag! Blant disse må det da være mange kandidater som kan forfremmes til "tilsyn" eller "direktorat"? Vi bare spør.
Men IMDI - Integrerings- og mangfoldsdirektoratet - det hadde vi aldri hørt om før.
Vi måtte slå opp.
Og tronende på toppen fant vi denne:
IMDi utlyser 11 stillinger
IMDi utlyser to lederstillinger og ni rådgiverstillinger. Det skal ansettes regionale ledere i IMDi Øst og IMDi Nord, mens det søkes etter fast og midlertidig ansatte rådgivere i IMDi Sør, IMDi Vest og sentralt.
Kast dere på, folkens, her er det karrieremuligheter! Og disse 11 stillingene er garantert bare begynnelsen. Dersom lederne skal ha håp om å avansere i lønn, må de skaffe seg så mange undersåtter som mulig (dere kjenner vel Buchanan?), så søk i dag! Det nevnes ikke noe om krav til kvalifikasjoner heller, så ikke vær beskjeden!
Vi fant også:
Åpningsmarkering i IMDi Sør
Felespill, statistikk og burmesisk knivdans stod på programmet da IMDi Sør holdt åpningsmarkering i Arendal Kulturhus 21. februar. Tusseladden dukket også opp.
Tusseladden dukket også opp -- her også, menes det vel. Der er 48 andre direktorater og tilsyn, så her har vi et gedigent habitat for tusseladder.
Statlige råd
Vi gir oss ikke, her kommer listen:
1 Bedriftsdemokratinemnda
2 Bioteknologinemnda
3 Bivirkningsnemnda
4 Bunad- og folkedraktrådet
5 De nasjonale forskningsetiske komiteer
6 Den norske UNESCO-kommisjonen
7 Det kriminalitetsforebyggende råd
8 Forbrukertvistutvalget
9 Fordelingsnemnda for tilskudd til funksjonshemmedes organisasjoner
10 Fordelingsutvalget
11 Foreldreutvalget for grunnskolen
12 Innsynsutvalget
13 KIM - Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene
14 Klagenemnda for offentlige anskaffelser
15 Klagenemnda for stedsnavnsaker
16 Konkursrådet
17 Kringkastingsrådet
18 Markedsrådet
19 Mesterbrevnemnda
20 Navnekonsulenttjenesten for samiske navn -Sámi Nammanevvohat
21 Pasientskadenemnda
22 Personvernnemda
23 Rådet for bekjempelse av organisert kriminalitet (ROK)
24 Samarbeidsrådet for yrkesopplæring (SRY)
25 Språkrådet
26 Statens kunstnerstipend
27 Statens namnekonsulentar på Vestlandet
28 Statens navnekonsulenter for Østlandet
29 Statens navnekonsulenttjeneste for Midt-Norge
30 Statens navnekonsulenter for Nord-Norge
31 Statens navnekonsulenttjeneste for kvenske
stedsnavn
32 Statens råd for funksjonshemmede
33 Statens seniorråd
34 Teknologirådet
35 Tilsynsrådet for advokatvirksomhet I
36 Tilsynsutvalget for dommere
Ja, her er det vel nok å ta av. Selv falt vi for
4 Bunad- og folkedraktrådet , det må da være en forsømmelse at ikke dette forlengst er blitt
50 Bunad- og folkedrakttilsynet!
Det går utvilsomt kjapt å opprette et nytt råd til erstatning for nr. 4.
Hva med statens råd for mer morgengymnastikk?
Forresten - var det ikke noe som het statens råd for ernæring og fysisk aktivitet - eller noe?
Vi beklager at vi går i surr i denne jungelen av råd og utvalg.
Vi merker oss også 28-32, og finner det oppsiktsvekkende at Statens navnekonsulenttjeneste for Svalbard, Jan Mayen og Bjørnøya mangler.
Denne sykdommen har vart noen år - vi husker vel Wesenlund og Heide Steens kostelige parodi "supperådet". Det syens å ha blitt verre siden den gang.
Synes dere at dette ble en lang liste? Vel, den lar seg lett korrelere med skattenivået.
For dette koster nok flesk, og produserer intet ut over karriere for byråkratene.
Ha en riktig god helg!
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
De politiske broilerne
Thursday, March 09, 2006, 10:45
Politisk redaktør Arne Strand hadde en interessant artikkel i Dagsavisen sist søndag, der han peker på et fenomen som stadig er tiltagende.
Professor i statsvitenskap Hanne Marthe Narud holdt et foredrag på samfunnsviternes fagkonferanse for litt siden der hun stilte spørsmålet om det skjer en "broilifisering" av Stortinget.
Professorene Narud og Henry Valen er i gang med et bokprosjekt, og datamateriealet innsamlet for dette formålet tyder på at det "i en viss grad" er slik
(Naruds formulering).
Det som skjer er at folk med alminnelig yrkeserfaring byttes ut med unge profesjonelle politikere, eller "partibroilere".
Tidligere sendte folket (via partiene) bønder, lærere, håndverkere, arbeidere og innimellom noen ledere til Stortinget for å representere dem.
Da kunne man med rette hevde at Stortinget var et speilbilde av befolkningen.
Dette bildet av Stortinget som et folketing er i dag kun et historisk fenomen.
Stadig flere av de folkene partiene nominerer på sine valglister kommer rett fra skolebenken, eller rett fra en eller annen posisjon i partiorganisasjonen.
Strand slutter seg til Høyres Leif Frode Onarheim
som sier dette er bekymringsfullt, og vil svekke kvaliteten på de politiske beslutningene.
Onarheim var selv toppleder i mange år som konsernsjef for Nora, før Nora ble kjøpt opp av Orkla. Han var også president for NHO, og han satt en periode som rektor på BI.
Han har der for bred erfaring fra ledelse i næringslivet, organisasjonslivet og høyere utdanning. Det er alltid en glede å lytte på Onarheims analyser og synspunkter, de avviker ofte fra det man for servert fra Broiler-Høyre, eller kanskje vi skal si Brende-Høyre. Det vi si, de utmerker seg med realisme og innsikt i det økonomiske liv.
Reperesentanter med Onarheims klasse er definitivt på vei ut. I stedet er vi i ferd med å få en sosial/politisk overklasse med politikk som eneste karrierevei og levebrød. "Politikk" er det eneste disse folkene kan noe særlig om,
og de behersker kunsten å uttale seg slik at de kan bortforklare det de sa etterpå. Dette er kanskje den viktigste kvalifikasjon for en politiker i dag. Prinsipper eksisterer knapt annet enn i festtalene på partilandsmøtene der man skal oppildne sine egne og sikre sitt gjenvalg. Den politiske hverdag består av pragmatisme (prinsippløshet) og ulne kompromisser. Det viktigste er å beholde makten, taburetten, ikke å leve etter ideologiske prinsipper.
Den likheten representantene har i sosial bakgrunn, yrke og alder skaper et fellesskap mellom dem, og svekker skillelinjene i politikken. Like barn leker best sammen i sandkassen, og dette fører til at velgerne får stadig større problemer med å se forskjellen på borgerlige og sosialister. Dette fører til at velgerne (til politikernes store fortvilelse) blir hjemmesittere i stedet.
Vi husker vel da Børge Brende ble miljøminister.
Han kastet seg over "miljø" som politisk sak for Høyre, og siden han besitter ekte broilerehgenskaper lykkes han med dette innad i partiet. Han presterte også å definere miljøpolitikk som god konservativ politikk, selv når den var direkte kontraproduktiv i forhold til verdiskapende virksomhet. Ingen i Høyre våget å ta et oppgjør med ham, selv om han førte partiet et godt steg i retning det irrasjonelle venstre gjennom sin innsats. Han mottok til og med ros fra miljøbevegelsen, og dette burde vært motivet for en solid reality check. Det var sikkert noen i Høyre som knyttet nevene i bukselommene, men ingen sa noe høyt.
Poenget var at Brende så en sak å score poenger på, å komme i vinden for, og benyttet sjansen, helt uavhengig av om dette var i pakt med høyreorientert tenkning. Dette kuppet han ganske enkelt ved å si at slik politikk var "god konservatisme". Og siden dette begrepet ikke er avledet av noe sterkt ideologisk fundament ut over det å bremse utviklingen slik at den ikke går for raskt (i hvilken som helst retning),
var det vel vanskelig å si ham imot med basis f.eks. i kapitalistiske prinsipper. Hvem i Høyre våger i dag å stå fram å forsvare en poltikk basert på kapitalistiske prinsipper?
Mange i Høyre ble svært begeistret, for dermed var Brende litt stueren til venstre, og dermed ble man ikke angrepet så sterkt innenfor ett av hovedpunktene på dagens politiske dagsorden.
Tvert imot, Høyre gjorde seg lekker for miljøvernere og kunne risikere noen stemmer derfra. Vi tror imidlertid dette var et fåfengt håp.
Det vi kan trekke ut av dette er at politikk i dag primært består i å sikre representantenes fortsatte karriere som representanter.
De mest lysende av disse parasittene går selvsagt med et FN-engasjement som sitt høyeste mål i magen. Vi regner meg at Brende blir å se i FN-sammenheng om en tid, innen noe med "miljø".
FN er parasittismens himmel, dette er den ultimate frelse. Vi kan si at om parasittismen var en religion, ville FN være den himmel de utvalgte kunne komme til. Litt sånn Jehovas Vitner, de tror visst også at de er utvalgte til å leve videre i en "bedre verden" etter dommedag.
Det er unødvendig å si at broilerklassen er inntil det desperate avhengig av et høyt skattenivå. De må jo innbille velgerne at bare staten (via politikken) tar seg av en gitt sak, blir alt bra, og samtidig skapes det karrieremuligheter i offentlige "vesener" etter at man har sittet 12 år på tinget og opptjent full pensjon der.
Noen blir selvsagt lengere enn dette, men for mange av de mer anonyme er dette et mål i seg selv. Og for de aller mest lysende talentene vinker FN i det fjerne.
*Grøss*
Mesteparten av verdiskapningen i Norge skjer i små og mellomstore bedrifter. Norsk økonomisk vekst er avhengig av at det stadig kommer til slike bedrifter. Dette innebærer også at det hele tiden trengs etablerere. Politikere legger også ansiktet i de riktige folder og sier dette.
Men deres mål er kun ett: Nye skatteobjekter.
Nye skuldre som skal bære den voksende parasittklassen og holde disse tørre på bena.
Vi lurer på hva de som etablerer virksomhet i Norge i dag tenker på. Det må være ut fra en provinsiell holdning om at Norge er paradiset på jord mens alle andre land rundt oss lever i en eller annen slags laverestående elendighet.
Men dette stemmer ikke overhodet. Nå som Bondevik II (til Stoltenbergs store jubel) igjen innførte dobbel beskatning av aksjeutbytte, vil skatt på slik kapitalavkastning komme opp i nærmere 50%, mot før 28% på selskapets hånd. (Utbytte kan ikke trekkes fra skattbart overskudd i selskskapet)
Er det dette nyetablerere og entrepenører sikler etter? Sikler de etter å løfte den økende tyngden av parasittiske gjøkunger? Sikler de etter å tekkes de nye feudalherrene, som lever av den produserende klasses pliktarbeid?
Har de tenkt over at feudaltiden igjen fester sitt grep om samfunnet - i modernisert form?
For oss er det åpenbart at de som ønsker å leve på andres skapende arbeid alltid har klart å posisjonere seg slik at de får dette til.
Deres argumentasjon er tilforlatelig og det er vanskelig å trenge gjennom overflaten her, med mindre man er armert med skarpe filosofiske våpen.
I den første feudaltiden var kongens betrodde, nemlig godseierne de som levde et luksuriøst adelsliv på ryggen av leilendingene.
I dag finnes ikke disse. Men mentaliteten er ikke død. I dag er godeierveldet erstattet av velferdsstatsveldet, og igjen er det produktive, skapende mennesker som må plukke opp regningen.
Og ute i verden ellers foregår det en stadig mer intens skattekonkurranse (se flere tidligere artikler her på Dyrk Mammon fra januar av og utover), og dette skjer fordi man ønsker å tiltrekke seg de dyktige, de fantasifulle og kreative som er i stand til å starte og drive virksomhet suksessfullt.
Disse landene har skjønt hva som kreves for å skape vekst og velstand, og mange av dem har skjønt det fordi de har levd under kommunismen.
Velferdsstatens parasittisme er en ikke alt for fjern slektning av kommunismen, så veien til sammenbrudd er staket ut, det vil bare gå litt langsommere å komme dit. Vi tror at dette vil aksellerere etter som flere og flere land senker skattene og deretter kan vise til økonomisk vekst og blomstring.
Dette er imidlertid holdt effektivt borte fra medias dagsorden i Norge, for media er parasittismens høye beskytter. Legg bare merke til at ordet "skattekonkurranse" omtrent aldri forekommer i noen avis, noe tidsskrift eller på noen TV-kanal. Allikevel er denne skattekonkurransen den store hodepinen for folk som Schrøder/Merkel, Chirac, Zapatero og flere.
Det er også helt taust om at den økonomiske veksten i USA har skutt fart etter Bush' formastelige skattereduksoner der.
Legg merke til hvordan slike fakta aldri er nyheter i Norge, selv om de burde være det til gangs.
Nyheter i Norge setter fokus på alle som driver med noe "svart", og det moraliseres voldsomt over dette. For "svart" betyr penger som kanaliseres utenfor den strømmen som går til å finansiere parasittenes kaviar og champagne og gode liv forøvrig, der de jobber med å skape ingenting.
Ref. Dagsavisens 1.side i dag 9/3-06:"Nordmenns svarte moral". 95% av nordmenn sier de er imot svart arbeid (tør man annet?) Tross det er vi på Europatoppen i kjøp av svarte tjenster. Og ingen klarer å trekke de riktige konklusjoner av dette.
Hva med: "Bush' skattelettelser gir ny vekst i USA. Her har Norge noe å lære".
Noe slikt vil aldri stå på trykk i noen norsk avis, før det må dommedag komme.
Dette viser at media styres med jernhånd av en venstreorientert flokk av parasittisme-tilhengere, de fleste av dem glir nok rett inn i SV. De som ikke er medlem i AP, da.
Konklusjonen må bli at de som brenner for en forretningside de gjerne vil realisere bør orientere seg ut av Norge, og finne et land der det ikke foregår slik intens jakt på de rike, og de som har lyst til å bli det. De bør finne seg et land som ønsker å tiltrekke seg folk med slike ambisjoner, der vil de ikke bli utsatt for kontinuerlige svertekampanjer fra parasittiske broilerpolitikere og deres håndtlangere i mediavenstre. Det dukker opp stadig flere slike land, og det er disse som vil overta det økonomiske hegemoniet både i Europa og ellers i verden, bare de får litt tid på seg.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
De beste skatteregimene i USA
Friday, March 03, 2006, 14:07
The Tax Foundation har publisert sin årlige rangering av skatteregimene for bedriftsbeskatning i USA's 50 stater.
De 7 som kommer best ut er Wyoming, South Dakota, Alaska, Florida, Nevada, New Hampshire og Texas. Disse har en ting til felles, nemlig at de ikke krever opp inntektsskatt. De følgende 3 på listen er Delaware, Montana og Oregon karakteriseres ved at de ikke har sales tax, eller merverdiavgift.
De som kommer dårligst ut (46. til 50. plass) er Vermont, Ohio, Rhoed Island, New Jersey og New York, og disse har progressive skattesystemer.
En moderne økonomi karakteriseres ved et mobilt kapital- og arbeidsmarked. Dette er et grunnleggende kriterium for vurdering av hvilke tiltak som skal til for å skape økonomisk vekst. De som forstår dette vil være vinnerne, de som ikke forstår dette vil slite med selvpåførte problemer.
Derfor er det nå engang slik at bedrifter vil lokalisere sin virksomhet dit hvor de har de største konkurransefortrinnene, og de som lykkes best med å tiltrekke seg ny virksomhet er derfor de jurisdiksjonene som har de beste skattesystemene, og det minste reguleringsveldet.
Det er disse jurisdiksjonene som lykkes best med å skape økonomisk vekst og økt antall jobber.
USA's Department of Labor har presentert en statistikk som viser at den største relokaliseringsaktiviteten foregår i landet, mellom statene, og tross en globalisert økonmomi er ser ikke hovedtyngden av bedriftene ut til å flytte ut av USA.
Det som skjer er at stater med gunstig skatteregime tiltrekker seg ny virksomhet, mens stater med ugunstig regime mister virksomheter.
Der er en rekke eksempler på dette, ett høyprofilert ekesempel er datagiganten Intel som i 2005 besluttet å bygge et multimilliard produksjonsanlegg i Arizona, nettopp på grunn av gunstig bedriftsbeskatning.
På den annen side opplever California å måtte se bedrifter flytte til nabostaten Nevada, for Nevada lokker med langt bedre skattebetingelser.
Det er kun sosialister i ulike avskygninger som ikke forstår disse enkle sammenghengene. Disse befinner seg i en drømmeverden der de lever på kick av sin egen ønsketenkning, og i møte med realitenene kommer de med de underligste forklaringer på hvorfor de har arbeidsledighet, innskrekninger, utflagging osv. Disse stakkarene famler rundt i blinde og presterer sogar å lansere forslag om forbud mot utflagging, eller straffereaksjoner for å legge ned såkalt lønnsomme bedrifter. (De har selvsagt ikke noe presist begrep om hva "lønnsom" i denne sammenhengen innebærer, og vi tror det kan bli problemer med å forklare dem dette, i og med at det bryter en del med deres politiske fordommer)
Sosialdemokratiske regimer (som et er massiv overvekt av i Europa, også der det formelt er konservativ regjering) setter sitt hovedfokus på å jakte på de som gjør det bra, granske hjerter og nyrer i håp om å avsløre skatteunndragelser, i stedet for at myndighetene legger tilrette slik at bedrifter og personer beholder mest mulig av sin inntekt selv for derved å motivere til økonomisk vekst.
De som forstår de markedsøkonomiske mekanismene vet at det er egennytten som driver en økonomi fremover. Dette ligger forankret i menneskets natur, fra tidenes morgen har det å opprettholde og forbedre sitt eget liv vært den drivkraften som har bragt oss ut av steinalderen og inn i dagens høyteknologiske verden. Dette bør ikke være vanskelig å forstå, men det synes å være svært vanskelig å forstå dette for kollektivister. De innbiller seg (helt feilaktig) at det er kollektivistiske løsninger som driver verden fremover. Så når de gjør sine famlende forsøk på å gire opp en økonomi, kommer de med "tiltakspakker", "verktøykasser" som primært betyr offentlige overføringer, og forøvrig høystemt prat om hvor offensiv deres "næringspolitikk" er.
Vi nøler ikke med å kalle dette en pakke med sludder. Troen på kollektivets iboende kraft har de fra marxistisk filosofi. Bare man kan koble vekk "egeninteressens negative lenker" (som Kolakowski kaller det) vil menneskene søke sammen og gå opp i en høyere sosial enhet, der de definerer sine behov som sosiale behov. Dette betyr at man forkaster egeninteressen og underkaster seg noe som er "større enn seg selv". Denne ideen med at det er etisk å arbeide mot noe større enn seg selv, utenfor seg selv er grunnleggende for alle kollektivstiske tankekretninger, dette inkluderer også sosialdemokratiet.
Og denne ideen er hjørnestenen i all kollektivistisk tvang. For det å forfølge egeninteressen er egentlig en anomali, et sykdomsavvik fra den kollektivstiske mal, og dette har ført til lange opphold i konsentrasjonsleire for svært mange opp igjennom historien, der de som slavearbeidere får lov å svette for "fellesskapet".
Vi hevder at kollektivismen er dypt umoralsk, den bygger på en total vrangforestilling om den menneskelige natur. Dette er egentlig lett å observere, bare man er klar over hva man skal studere.
Vi mener det eneste moralsk akseptable er at mennesket fritt får leve ut sin natur, uten at noen skal utøve tvang mot, eller ta livet av de som gjør dette. Det er da først man oppnår et harmonisk og velstående samfunn. Etter vår mening er det altruismen som er ond og umoralsk, ikke egoismen. Altruismen forutsetter tvang og (for de fleste) ufrivillig underkastelse, den forutsetter "social engeneering" for å tvinge mennesket bort fra sin natur.
Tenk på dette: Hva slags mening ligger i å si at man ikke kan godta menneskets natur, og derfor må tvinge igjennom adferdsmønstre som strider mot denne? Etter vår oppfatning er dette fullstendig meningsløst. Vi ser bare en begrunnelse for dette fra de som vil det slik: De kan ikke implementere en utstrakt parastittisme uten å ha terpet på hvor ond egeninteressen er.
Dersom folk felst hadde akseptert egeninteressen (egoismen) som det naturlige utgangspunkt for sine handlinger, ville ingen politisk bevegelse maktet å knesette parasittisme som system, f.eks gjennom velferdsstaten.
Men kollektivstene og altruistene har gjennom årelang massiv demagogi og påvirkning (utgangspunktet for dette er Jesu' lære som ligger til grunn for kristendommens dogmeapparat og adferdsregler) maktet å plante skyldfølelse hos svært mange mennesker når de tjener sine egne interesser først og fremst. Derfor blir det viktig å finne utløp for dette på en mer fordekt måte.
Kampen mellom kollektivismen og egoismen er ikke over. Kollektivsmen hadde massiv fremgang med basis i den industrielle revolusjon, og dens hovedideer står i dag sterkt. Det meste av offentlig debatt i dag er tuftet på kollektivistiske premisser.
Allikevel skjønner noen politikere at kollektivsme ikke duger, og har derfor gått til angrep på kollektivstenes fremste arbeidsredskap, de skyhøye skattene. Dette avstedkommer selvsagt store smertereaksjoner hos kollektivistiske politikere, for dette betyr at deres livsgrunnlag er i fare. Dette gjelder også hele den parasittklassen som ved politikernes hjelp enten har arbeidsfrie inntekter, eller sitter i trygge godt betalte offentlige jobber.
Vi tror det er duket for litt av et slag. Men siden stadig flere synes å forstå at høyskatteregimene er tapere, vil også flere og flere skjønne at det er egeninteressen, og ikke kollektivismen som er den egentlige drivkraften bak vekst og velstand.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Velferdsstaten bygger parasittisme
Wednesday, March 01, 2006, 15:06
Pasienten til legen: Jeg blir stadig mer sliten, og særlig når fredag kommer føler jeg meg helt utkjørt. Jeg tror jeg er i ferd med å "møte veggen". Jeg vurderer nå å søke 20% AFP slik at jeg kan få en dag fri i uken, nærmere bestemt fredag.
Legen:Ja du kan jo det, men jeg har også en annen ide: Du kan bli sykemeldt som følge av dette, da oppebærer du full lønn i sykeperioden. Så, når maksimal sykemeldingstid er omme, kan vi søke om en tilsvarende %-del uføretrygd, dvs. 20%. Dette vil også gi deg fri en dag i uken.
Stilt overfor alternativene AFP der total inntekt antagelig vil bli en del redusert og sykemelding så lenge det går til full lønn, hva vil en pasient velge? Det skulle forundre oss mye at han ikke valgte alternativet med sykemelding og etterfølgende uføretrygd.
Denne dialogen er selvsagt oppkonstruert, men det faktiske forhold er at de alternativene som er stilt opp mot hverandre her er reelle.
Det interessante her er også hvilken lidelse som kan rettferdiggjøre sykemelding.
Hvem er ikke litt trøtt når fredagen kommer? Dette tror vi er nokså normalt, vi selv merker også det, uten å ha tenkt på dette som en sykemeldingsgrunn.
Vi har reflektert en del over dette fenomenet og kommet til at det i kjølvannet av stadig mer utbygde velferdsordninger oppstår designede lidelser, dvs. lidelser designet slik at de oppfyller visse minimumskrav for å utløse utbetalinger fra det offentlige, samtidig som man delvis kan redusere sin arbeidsinnsats.
Går man en del år tilbake i tid tror vi det skal godt gjøres å finne tretthet når arbeidsuken er omme som legitim grunn til langtids sykemelding.
Men når velferdsstaten gradvis har utviklet seg slik at man kan redusere sin ukentlige arbiedsinnsats og sende regningen for denne reduksjonen til de øvrige skattebetalerne, så skulle det bare mangle at folk ikke benytter seg av muligheten.
Hvem kunne ikke tenke seg en ordinær arbeidsdag i uken fri uten å måtte godta en inntektsreduksjon?
Det er vanskelig å laste den enkelte borger som velger å benytte seg av de mulighetene som eksisterer.
Vår uærbødige påstand er også denne: For at velferdsstaten skal begrunne sin eksistens er den faktisk avhengig av klienter. Da uføretrygden ble innført avstedkom dette etter hvert det rene gullrushet, man kunne bli uføretrygdet for beskjedne lidelser. Etter hvert innså politikerne at dette gikk over stokk og sten, så man så seg nødt til å stramme inn en del.
Men innstrammingen kan ikke være så total, all den stund "utbrenthet" kan føre til at staten tar deg under sine vinger.
Tilhengere av velferdsideologien vet også at jo flere klienter man har, og jo bedre dette "sikkerhetsnettet" fortoner seg,
jo flere vil stemme på de partier som lover å opprettholde og sogar forbedre velferdsordningene.
Dersom vi legger all salongfähighet tilside og uten omsvøp går rett på sak, er ikke dette annet enn kjøp av stemmer.
Alle partier på Stortinget deltar i karusellen, ikke noe stortingsparti har avvikling av velferdsordninger på sitt program.
Etter hva vi vet er det kun Det Liberale Folkepartiet som har gått til valg på å avskaffe statlig velferd og ersatte denne med private forsikringsordninger samt frivillig, veldedig innsats overfor grupper som absolutt faller igjennom.
DLF fikk litt over 200 stemmer ved siste Stortingsvalg, og dette kan nok tas som et tegn på at avvikling av velferdsstaten ikke vil gå hjem hos velgerne med det første.
Men dette er ikke noen grunn til å gi opp dette meget gode prinsipp. For dette prinsippet er det eneste kjente prinsipp som kan forhindre at vår økonomi gradvis forvitrer og til slutt bryter sammen, men massiv velstandsreduksjon som resultat.
For oss er det vanskelig å forstå at de produktive er i stand til - for ikke å si villige til å være vertsorganisme for stadig flere som helst vil slippe å arbeide hele arbeidsuken.
Det er ikke staten som sørger for at det produseres varer og tjenester som vi alle nyter godt av, og anser som selvfølgelige. De som produserer er private bedrifter som bærer hele den økonomiske risikoen ved sin produksjon.
Det er privat sektor og intet annet som oppebærer den produksjonen som behøves for at et skal finnes produkter og tjenester til salgs.
Så vil noen innvende at oljevirksomheten er statlig, all den stund den organiseres gjennom statsselskapet Statoil.
Dette er korrekt. Men hva får disse til å tro at dette er den eneste form for produksjon som trengs i et samfunn?
Det vi vet om olje er to ting:
1) Akkurat som gruvedrift, vil oljeutvinning ta slutt når det ikke lenger er mulig å produsere olje til en kostnad som markedsprisen dekker.
2) I disse dager er oljeprisen svært høy, og dette medfører at det foregår mye aktivitet bak kulissene for å utvikle alternative energiformer som har som mål å gjøre oss mindre avhengig av olje. Til nå har olje vært for billig til at det har foreligget noen skikkelig motivasjon til å utvikle reelle alternativer.
Men denne motivasjonen er nå tilstede i stort monn, det er ikke minst interessant å gjøre seg uavhengig av arabisk olje.
I dag hvor islamismen har vokst fram og viser seg som en totalitær og farlig politisk ideologi totalt blottet for fornuft og rasjonalitet, har vi en betydlig motivasjon for å finne løsninger der vi kan la arabere være arabere, og produsere vår egen energi.
Dette er et memento mori for velferdsideologene. Den dagen nye energiformer kommer på banen for fullt, vil olje fra Nordsjøen og Barentshavet gå merkbart ned i pris, og da vil festen nærme seg slutten.
Da vil man oppdage at onshore produksjonen kanskje ikke på langt nær er tilstrekkelig for å opprettholde generøse velferdsordninger, selv om man øker skattene.
Og det er nettopp skattene som er problemet. Skattene er parasittismens brensel, uten et massivt skattenivå vil det ikke være mulig å opprettholde ordninger der man kan bli langtidssykemeldt med full lønn fordi man er utslitt når fredagen kommer. Den dagen dette viser seg med full tyngde vil velferdsideologene få en vond dag. For høye skatter i en global økonomi betyr at bedrifter velger å investere i videre virksomhet i andre land, der både personskatt og bedriftsskatt er langt lavere. Utflagging fra Norge er allerede en betydelig økonomisk faktor, og kommer ikke til å avta. Det er ikke bare snakk om utflagging, det er også snakk om hvor man velger å etablere nye bedrifter eller utvide sin eksisterende produksjon.
I flere og flere tilfeller vil den norske delen av vedkommende bedrift bli innskrenket, og til slutt opphøre. Hvor lenge skal vi tippe at Kraft opprettholder Freias produksjon i Norge, bare for å ta et eksempel? Kraft har allerede begynt å flytte produksjonen av en del av varespekteret ut av Norge.
Det finnes en rekke andre eksempler på dette, og vi vil få flere slike eksempler.
Dette vil være kjennetegnet på en økonomi der parasittismen er kommet langt, det være seg i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike osv. osv.
Med parasittismen følger også et voldsomt byråkrati, for det første er dette noe man anser påkrevet for å styre staten, dessuten har man gjennom dette skapt karriereveier for de ledende innen parasittklassen.
Et svulmende europeisk byråkrati er nå årsaken til at suksessrike bedrifter unngår i investere mer i Europa.
Det vi da vet er at ingen parasitter kan overleve med en døende vertsorganisme, så velferdsideologiens ideer står for fall. Det vil ikke nytte å påberope seg privat verdiskapning som "vår felles rikdom" mer, for hvem vil da produsere?
Jo, de vil produsere andre steder, men ikke her.
Hvorfor i all verden skal man bære tusenvis av kasus på sine rygger der det som feiler en er at man er trøtt om fredagen og dermed kan påkalle et apparat som står klar til å la skattebetalerne ta kostnaden ved dette?
Dette vil ta slutt. Det bør ta slutt, for det er dypt umoralsk. Det er den som produserer og bærer risikoen ved produksjonen som eier resultatet, dvs. produksjonsinntekten.
Å annektere store deler av dette ved tvang for å sy puter opp under armene på en stadig "sykere" befolkning kan ikke begrunnes moralsk, det kan kun begrunnes gjennom makt til å gjøre det. I dagens verden har kollektivismen lidd et sviende nederlag, både kommunisme og facisme ligger på historiens skraphaug. Den sosialdemokratiske kollektivismen står for tur til å komme dit, enten det, eller så vil det produktive system til slutt bryte sammen. Systemet kan ikke overleve stadig flere parasitter på en stadig svakere vertsorgansime.
Vi forundrer oss daglig over at dette skal være så vanskelig å forstå.
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Parasittisme kontra produktivitet
Sunday, February 26, 2006, 19:35
Veksten i europeisk økonomi stopper opp. Financial Times rapporterer at de to største økonomiene i EU, Tyskland og Franrike står på stedet hvil. 2005 viste en gjennomsnitts vekst i Eurosonen på 1.3%, mens amerikansk økonomi vokste 3.5% altså ca. 3 ganger så raskt.
Årsakssammenhengen er nok en gang klar: USA har gjennomført skatteredusksjoner, mens "gamle" EU fortvilt forsøker å opprettholde skattetrykket.
Skattetrykket må finansieres av de produktive, og dette legger grunnlaget for et utstrakt parasittisme. Dette innebærer at flere og flere avhenger av de produktives innsats for å ha en inntekt, dvs. de er avhengig av statens mellomkomst for å få overført penger til seg selv fra andre.
De som holder liv i parasittismen kaller dette "sosial rettferdighet", ut fra en vrangforestilling om at verdier skapt av A egentlig ikke tilhører A, men står til disposisjon for overføringsmaskineriet slik at også B,C,D.. kan nyte godt av A's produktivitet.
Når parasittismen har tatt tak, er man inne i en ond sirkel, og Tyskland er det fremste eksempel på dette. Til og med Shrøder innså at statlige overføringer til det tidligere kommunistiske DDR måtte reduseres, men hva skjedde da?
Da gikk det forhenværende kommunistpartiet fram på meningsmålingene, for dette partiet er jo en av parasittismens fremste forkjempere. Derfor har det vist seg meget vanskelig å avvikle de generøse overføringene i tysk økonomi.
Tidligere kansler Helmuth Kohls kongstanke om å forene de to tyske statene har vist seg å tildele tysk økonomi et dypt sår. Ikke minst fordi han var meget generøs på skattebetalernes vegne og sa seg villig til å veksle inn de totalt verdiløse østtyske markene i bytteforholdet 1:1.
Det er intet mindre enn en hån mot de produktive i Tyskland
å la borgerne i den forfalne kommuniststaten få en slik gavepakke, spesielt når vi ser på hva det har avstedkommet.
Det er også åpenbart at kommunist-mentaliteten henger igjen i øst, der sitter man ned og venter på at "noen" skal komme å ta de inititativ som skaper produksjon og arbeidsplasser.
Man observerer at jo flere muligheter som finnes til å leve av inntekter skapt av andre, jo flere vil benyttes seg av disse mulighetene. Dette er velferdsstatens onde sirkel, for intet parti tør å stå fram som motstander av denne onde sirkelen.
For da vil en stadig økende majoritet stemme på de partiene som lover å opprettholde eller øke overføringen fra de produktive til de parasittiske. Dette vil til slutt føre til et sammenbrudd, der politikerne i stigende desperasjn vil innskrenke friheten stadig mer, særlig for å tvinge til produktive til å bære parastittene på sine skuldre.
Parasitt-klassen vil benytte den muligheten politikerne gir dem til å slippe å ta ansvar for sitt eget liv, de vil slippe å møte virkelighetens harde kår. Hvis man er dårlig til å disponere de pengene man har f.eks. og prioriterer slik at livsnødvendigheter kommer i annen rekke, kan man stå fram som "fattig" og forlange hjelp, fordi "fattigdomsproblemet" er politikernes skyld (selv har man ingen skyld i noe) så da får politikerne se til å sørge for pengeoverføringer.
At politikerne har skyld er selvsagt sant. Men den ligger på et annet plan, politikere kan ikke gjøre noe med enkeltpersoners inkompetente økonomisering med egne midler.
Finnlands tidligere statsminister Esko Aho hevder i en rapport omtalt i The Daily Telegraph at vellykkede europeiske bedrifter nå dropper investeringer i Europa til fordel for USA og Asia. (Ref. Civitas hjemmeside - link til høyre)
Grunnen er et kvelende europeisk byråkrati, og dette er et ektefødt barn av en parasittisk velferdsstat.
Parasittismen er i ferd med å ta kvelertak på den produktive del av økonomien, men dette vil ikke forhindre den i å stramme grepet. Politikerne er hjelpeløse marionetter i hendene på demokratiet, eller her: Flertallsdiktaturet, et system der den individuelle produktive aktør ikke har noen rettigheter, men kun plikter til å bære andre på sine skuldre.
Flertallet besteemmer, og de politikerne som hyller parastittismen (dvs. sosialister) vil stille seg til rådighet for velgerflertallet her.
Vi tror at kun et alvorlig sammenbrudd der europeisk økonomi bringes tilbake til det utgangspunktet den hadde i 1945 (og kanskje verre) vil få skuten på rett kjøl igjen.
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Back Next
