Erobringstoktet
Wednesday, May 23, 2007, 20:48
Kulturminister Giske koser seg sikkert om dagen. Han har nå klart å skyve de (stakkars svake) spilleavhengige foran seg og fått gjennomført et forbud mot spilleautomater.
På overflaten er dette svært så politisk korrekt (i den sosialdemokratiske verden), for dette er utelukkende ment å være til beskyttelse for disse stakkarene som ikke kan la være å spille. Folk flest vil naturligvis slå seg til ro med dette, de er vant til at sosialdemokrater slår om seg med bleeding heart do-gooder snakk, og dette oppfattes dessverre som troverdig.
Verden vil bedras.
Men, dette handler om makt. La oss se hvor resonnementet bringer oss:
Konsekvensen av automatforbudet er at en rekke frivillige organisasjoner mister betydelige inntekter. Vi ser allerede konsekvensen av dette, det nyvalgte presidentskapet i Norges Idrettsforbund logrer nesten halen av ledd overfor de statlige myndigheter, for nå er de jo faktisk i lomma på staten!
Dete betyr økt makt til kulturdepartementet, og den vil de nok vite å bruke. Maktmiddelet er penger, for når staten har tatt bort denne betydelige inntektkilden - hvor skal man da henvende seg? Jo, da må man pisse folk som Giske opp etter ryggen. (For å si det litt brutalt, og litt lite diplomatisk)
Vi har gjort en annen observasjon også. I den ene frivillige organisasjonen etter den andre har nå generalsekretærer med bakgrunn fra Arbeiderpartiet tatt sete. Det er lenge siden tidligere Libertas-sjef Odd Grann ble generalsekretær i Røde Kors. Vi glemmer ikke hans oppgjør med LO i sin Røde Kors-tid, det var modig og han bør huskes for dette.
Men slikt kan man ikke ha noe av, selvsagt, så nå er Røde Kors blitt en arena eksklusivt for sosialdemokrater, kanskje i en hvilestilling mens partiet venter på anledning til å bruke dem til som minister, statssekretær eller lignende. Gahr Støre må vel være et godt eksempel på dette.
Vi nevenr også Kreftforeningen, der generalsekretæren (Ryel) hører til venstresiden i Oslo AP.
Så lenge trofaste folk med partiboken i orden sitter i ledelsen for de frivillige organisasjonene behøver ikke AP å være redd for å bli utfordret av disse, og de vil mer velvillig enn andre underkaste seg staten og kulturdepartementet.
Medlemsmassen vil dermed aldri bli brukt som politisk brekkstang mot etablissementet, anført av en dyktig og pågående gneralsekretær som vil tale medlemmens sak i strid med maktelitens interesser.
Så grepet med forbud mot spilleautomater er et utmerket middel for politikerne til å gjøre det frivillig organiserte Norge til en lydig og ukritisk del av maktapparatet. Maktapparatet vil vite å bruke organisasjonene til å fremme sitt eget verdigrunnlag, som er kollektivisme og parasittisme (for å bruke de mer brutale diagnostiske begrepene).
Dessuten kommer det som en bonus at organisasjonene utvilsomt vil se seg tjent med å rekruttere ledelsen fra det sosialdemokratiske elitesjikt, slik at flere fete og prestisjetunge generalsekretærstillinger står resververt for Giskes folk. Vi er ikke i tvil om at Giske et.al. vil hviske akturelle organisasjoner et ord i øret om hvem de ville foretrekke som sjef, eller i annen sentral stilling.
Det ville selvsagt mellom linjene bli uttrykt at velvilligheten hos de som kontrollerer pengesekken vil bli større om de finner behag i de valgene som foretas, enn om de valgte en skarpskodd opposisjonell.
For erobringsstrategien er vellykket: Organisasjons-Norge er nå gjort avhengig av staten, og systemet er på vei til å bli gjennomført korrupt. Slik jobber parasittokratiet. Vi burde jaget dem med kjepper ut av sine behagelige salonger og tvunget dem over i verdiskapende virksomhet for i det hele tatt å overleve. Skattebetalerne har all grunn til å være møkka lei av å bære denne uproduktive prate-eliten på sine skuldre.
Vi bare lurer på hvor mange av dem som ville sulte ihjel om ikke det til syvende og sist sto skattekroner bak de aktuelle personers fete lønnsutbetalinger, samt andre frynsegoder.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Skatte-nonsens
Wednesday, May 23, 2007, 08:19
Kroatia har gått mot strømmen i sydøsteuropa. Mens en rekke andre land i regionen har høstet betydelige fordeler av å endre skattesystemet til et flatt system med lav sats,
har Kroatia blitt hengende etter.
Skattesatsene er høye og byrdene fra offentlig sektor kveler de produktive kreftene.
På tross av dette er der flere politikere, akademikere og næringslivsfolk som prøver å overbevise seg selv om at status quo er det beste.
Det kroatiske skattesystemet ligger ikke langt fra det østerikske systemet. På en skattekonferanse i Zagreb nylig hevdet professor Christian Widhal fra universitetet i Wien at skattenivået må holdes uendret, for dette er et moderne og konkurransedyktig system. Man må ikke drive "øvelser på folks bekostning", for folk er trett av skatteendringer.
(Vi antar at han da snakker om skatteøkninger, ikke senkninger - men vi er i tvil om det er dette han mener)
Andre fulgte opp med å hevde at
et stabilt skattesystem er en grunnleggende forutsetning for å stimulere til investeringer. Til og med skattesatsene har mindre betydning for et slikt resultat enn stabilitet,, langsiktighet og forutsigbarhet. (Nadan Vidosevic, formann i det kroatiske "Chamber of Economy")
Man kom også eksplisitt inn på flat skatt - da finansminister Ivan Suker sa seg helt enig med Vidosevic og hevdet at en flat sats på inntekstsskatt, selskapsskatt og mva ikke ville være profitabelt for Kroatia, særlig på grunn av ettervirkninger fra krigstiden.
Disse argumentene ville passet som hånd i hanske inn i enhver tilsvarende norsk konferanse. Statsdyrkerne beskytter sine posisjoner, i stedet for å la de produktive kreftene (som de selv på ingen måte er en del av) få virke fritt.
Dessverre forløp denne konferansen som et hallelujamøte, der troende sosialdemokrater satte hverandre i stevne, sikkert med det primære formål å sementere sin egen tro på statens velsignelser.
Derfor slapp nok også professor Widahl nærgående spørsmål om hvorfor Kroatia egentlig skulle ha Østerikes skattesystem som den ideelle modell. Vi ser bare en årsak til at Kroatia skulle gjøre dette, og det måtte i så fall være at Kroatia anser en årlig vekst i økonomien på 1% som svært fordelaktig, i stedet for de 5% p.a. som flatskattelandene nå opplever.
Vi lurer på om den kroatiske befolkning er så lei av skatteendringer at de heller vil foretrekke en vekst på nivå med Østerrike (1%) i stedet for å slutte seg til de suksessfulle landene som har klart å skape vekst (5%).
Vi antar at sosialdemokrater innerst inne er klar over dette skisma, men deres fobi mot frihet og privat velstand er antagelig så sterk at de foretrekker å legge staten som et kvelende teppe over økonomien - staten for statens egen del, rett og slett. Det er jo staten som har sørget for at de fleste i denne klanen har hatt (og fortsatt ser frem til) glimrende offentlig betalte karriereveier, så man må naturligvis ikke skjære hånden av den som bringer maten.
Noen skulle også spurt Vidosevic hvorfor stabilitet er så bra når skattene er så høye at landet opplever utflagging av økonomisk aktivitet, samt at undergrunnsøkonomien vokser.
På samme måte skulle finansminister Suker fått spørsmålet om hvorfor det er en slik fordel at skattesystemet er profitabelt for staten fremfor det kroatiske folket.
Men slike spørsmål ble ikke reist, i det hele tatt vet vi at folk i denne klanen slett ikke liker kritiske spørsmål, og de vil helst forby slike. Ref. fru Brundtlands utspill om det umoralske i å ta Klimapanelets konlkusjoner opp til debatt.
DA er det vel umoralsk å ta sosialdemokratiets skatteideer opp til debatt også?
(Det går knapt en dag nå før vi leser vitenskapsmenn (meteorologer f.eks.) skifter side i klimaspørsmålet og melder seg på som skeptikere til at temperaturøkningen skyldes menneskelig aktivitet. Stadig flere oppfatter at vi historisk sett har lavt CO2-innhold i atmosfæren, og at man må søke forklaringer på klimavariasjonene i solens varerende aktivitet. Kllimaet har naturlige variasjoner, rett og slett. Men den debatt dette reiser er det altså umoralsk å føre.)
Sosialdemokratiet kjemper med ryggen mot veggen, de må gjøre opprør mot virkeligheten for å bevare nattesøvnen.
De innlegg som er referert fra ovennevnte skattekonferanse kan knapt kalles annet enn opprør mot virkeligheten, sanden er et godt sted å ha hodet, der blir man ikke forstyrret av ubehagelige fakta, så lenge det varer.
Vi må også nevne et annet tilfelle, det er Tyskland denne gang.
Tyskerne angriper nå Irland. Denne gangen er det ikke stridsvogner og Messerschidt som benyttes, i stedet er det med ord og byråkratiske planer.
Tyskland er en av høyskattenasjonene i Europa, og de har lenge slitt med lav økonomisk vekst. Dette skyldes selvsagt deres egen udugelige sosialdemokratiske politikk, solid videreført av den konservative Angela Merkel. (Vi må bare venne oss til tanken på at konservative og sosialdemokrater ikke står i reell opposisjon til hverandre, Høyre er f.eks. i dag ikke annet enn plysj-avdelingen av Arbeiderpartiet. Politisk er det vanskelig å få øye på ekte motsetninger)
Tysklands angrep på Irland går ut på at Irlands skattesystem er "unfair". De lave skattesatsene stimulerer til vekst og velstand, og bedrifter ønsker å lokalisere sine hovedkvarter til landet. (Hvorfor er Microsofts Europakontor etablert i Dublin, og ikke i Frankfurt mon tro?)
Folks historieløshet er påtagelig. Etter WWII var det den tyske økonomien som ble beskrevet som mirakuløs. Nå er dette glemt, og man skjønner ingen ting av at Irland har overtatt denne rollen. Skjønt, tysk økonomi var ikke mirakuløs etter WWII. Den utviklet seg bare som man kunne forvente av en nær kapitalistisk frimarkedsøkonomi. Det måtte en Willy Brandt og hans etterølgere til for å knuse dette, og få Tyskland inn i geleddet av middelmådige sosialdemokratiske økonomier.
Dessverre så det heller ikke ut til at konservative kanslere etter Adenauer og deretter Erhard tok opp arven fra disse pionerene, de som valge å følge rådene fra Ludvig von Mises.
I stedet sutrer og klager dagens tyske myndigheter over Irlands lave selskapsskatt, dette er urettferdig konkurranse mot Tyskland og andre EU-land. Irlands selskapsskatt er i dag på 12.5% (flatt) av overskuddet, og er Europas nest laveste.
Dette har selvsagt virket som en magnet på selskaper som ønsker et gunstig skatteklima. Tyskland er ikke i stand til å konkurrere med sine 38.6%, derfor ivrer Tyskland for en skatteharmonisering innen EU som skal tvinge lavskattelandene til å øke skattene. Dette vil forvitre deres konkurransedyktige økonomier, slik at også disse blir sosialdemokratiske, og dermed middelmådige.
Vi får krysse fingrene for at fornuften seirer, det finnes så vidt vi vet intet i EU-traktaten for pålegger medlemslandene å rette seg etter noen direktiver fra kommisjonen angående skattepolitikken.
I stedet for å fornekte virkeligheten, burde Tyskland bruke Irland som modell og melde seg på med et Wirtschatftswunder II, men dette sitter nok langt inne.
Sosialdemokrater foretrekker å fortsette med sin skattenonsens, de har forklaringsmodeller som ikke ligner på noe av det vi observerer i det virkelige liv, og vi blir stadig mer forbauset over at de får seg til å komme med slik nonsens når tilgjengelig erfaringsmateriale utelukkende er egent til å latterliggjøre deres påstander. De sosialdemokratiske hodene må trives i sanden.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Taperfabrikken
Monday, May 14, 2007, 16:53
Det sku´ være så godt, og så er det faktisk skidt! Refrænet kender vi alle fra Sangen om Larsen, men det kunne også være omkvæd til journalist Ole Birk Olesens nye bog Taberfabrikken, der udkommer i dag (11.5.07, vår anm.) på PeoplesPress. Ole Birk blev i øvrigt interviewet omkring bogen i sidste weekends udgave af Weekendavisen
Boken er omtalt på CEPOS, og der finner man lenke til bokomtalen.
Boken er en knusende kritikk av velferdsstaten, med utgangspunkt i velferdsstatens eget ideal.
Lykkes det for velferdsstaten å hjelpe de svake? Nei, sier forfatteren, den har tvert imot produsert flere svake enn man ellers ville hatt.
Skapes det velferd? Nei, dens politikk fører til avhengighet, familiesplittelse og et liv der en forsørges av det offentlige.
Kort sagt: Velferdsstaten er kontraproduktiv. Dens gode hensikter skaper elendighed. Det sku´ være så godt, og så er det faktisk skidt!
Bokomtalen finner dere her.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Feil fokus
Sunday, May 13, 2007, 14:59
Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand samt forlagsdirektør Anders Heger (søndagskommentator i samme avis) har slått seg sammen i et slags Knoll og Tott-team der det gjelder gjøre FrP flest mulig pek. FrP har jo landsmøte denne helgen, så da gjelder nok å gjøre Martin Kolberg blid og fornøyd slik at det vanker godord ved neste korsvei.
1.sideingressene er:
FrP hadde kong Carl, men har ikke fått dronning Siv.
(Arne Strand)
FrP er et parti helt uten baller som blir nærtagende straks de møter den enkleste motstand
(Anders Heger)
Avisen har altså valgt ut to nokså intetsigende sistater fra de to herrer - kanskje for å friste løssalgskjøperne.
Strand er ellers relativt saklig i sin kommentar, han kommenterer den tilbakegangen som partiet har opplevd, og hever at partiet er plassert langt ute til høyre.
Vi vil reservere oss mot en slik betegnelse, men i AP-kretser må man jo gjøre det man kan for motvirke at FrP skal få innpass blant deres egne velgere. Siv er overbevist markedsliberalist hevder Strand. Dette må i så fall være en markedsliberalisme med en del innslag av sosialdemokratisk tenkning, men vi lar den ligge nå. Noe er faktisk bedre enn intet.
Heger er som han pleier å være, han raljerer over alt han ikke liker, og hans resonnementer får en definitivt ikke til å stoppe opp og reflektere. Vi tror trygt vi kan plassere Heger blant de "overflødige", om vi skulle benytte Nietzsches betegnelse fra hans karakteristikk av staten, "den nye avgud".
(NB! Vår oppfatning av staten er at den er et nødvendig instrument for å opprettholde og forsvare individers retter, men ellers har ikke staten noe rolle. Dagens rolle som biotop for parasittismen, dvs den innbildte rett til å leve på andre, er vi sterkt imot.)
Mens Heger ranter ivei (sikkert til Kolbergs store fornøyelse) ser vi hvor galt dette fokus er.
For Dagsavisens førstesideoppslag har en annen story som burde interessere de to herrer vesentlig mye mer enn å prøve en ny runde i latterligggjøringskampanjen mot FrP.
Bakerst i køen for nye kreftmedisiner heter det i overskriften.
Kreftsyke nordmenn må vente lengst i Europa på livsviktige nye medisiner, viser en ny undersøkelse.
Avisen forteller om en kvinne som fikk diagnostisert brystkreft for halvannet år siden. Hun kjenner til at det finnes nye medisiner som er mer effektive enn gamle, og hun ønsker ikke at norsk treghet sklal stå i veien for at hun og andre kreftsyke skal bli friske. Vi forstår henne svært godt.
En kvinne på 33 år skulle ha mange gode år foran seg og dette er slett ikke rette tid å dø.
Men mot henne står den norske velferdsstaten, der all medisinsk behandling er monopolisert i et offentlig sykehusvesen. Vi har et skyhøyt skattenivå (rundt 70% av det en vanlig 2-inntektsfamilie tjener går i skatter og avgifter)
men dette er altså den kvaliteten staten er i stand til å levere.
Staten driver med den ene omorganiseringen av helsevesenet etter den andre uten å endre på håpløsheten, og nå er det jammen politikere som vil tilbake til den gamle modellen der fylkene igjen skal overta ansvaret. De tror visst på at "lokalpolitisk styring" plutselig skal begynne å virke nå, når den aldri har gjort det før. Men det vi ser er at ingen politisk styring virker. Bevismaterialet for dette er så massivt av vi kunne skrive bøker om det.
Politikerne prøver seg naturligvis med de sedvanlige frasene i håp om å klare å lure noen en stund til:
Statssekretær Wegard Harsvik (helsedept.) kommer med følgende besvergelse: Vi kan forbedre oss når det gjelder å vurdere og prioritere nye behandlingsmetoder. Javel ja. "Forbedre" oss. Og hvordan tenker han at denne forbedringen skal skje? Jo:
Regjeringen har derfor nylig oppnevnt et nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten
Nok et supperåd, altså. Dette er alltid politikernes løsning når de støter på et problem: De prøver å begrave det i en komite, og kanskje kaster de noe mer penger etter problemet, men uten effekt. Resultatet? Det vil utebli også denne gang.
Kun et kapitalistisk organisert helsevesen kan løse denne typen problemer. Da vil hospitalene være nødt til å konkurrere, og pasientene vil betale for behandling via forsikringer. Det vil ikke være noen som hindrer etablering av nye hospitaler heller. Selvsagt kan det bli diskusjoner mellom pasient og forsikringsselskap dersom en behandlingsmetode enda er svært ny og ikke har mange dokumenterte resultater, men så lengve det ligger profitt i utvikling av mer effektive (og konkurransedyktige) behandlingsmåter, vil disse vinne frem.
Det vil heller ikke nytte å drive sykehusvesenet på en så byråkratisk og ineffektiv måte som det vi ser i dag.
Ta for eksempel Ullevål sykehus, der har de plassert en avdanket AP-politiker som direktør, nemlig tidl. sosialminister Tove Strand (ex Gerhardsen). Sykehuset ligger konstant på underskudd og mangler store pengebeløp, og at politiker-byråkraten Strand skulle ha noe å stille opp med når det gjelder fornuftig drift lar vi oss dessverre ikke overbevise oss om. Hun er det fjerneste vi kommer fra en forretningskvinne, hun er kun blodløs byråkrat. Men er det slike egenskaper som kreves til å lede en så stor bedrift som Ullevål Sykehus? Og hun skylder selvsagt på staten i den sedvanlige runden med ansvarsfraskrivelse. Det kan hun trygt gjøre, for ansvar blir ikke gjordt gjeldende i dette systemet, spesielt ikke hvis man er tidl. AP-statsråd.
Men det vi er vitne til her er velferdsstatens pågående sammenbrudd. Herrene Strand og Heger burde åpenbart interessert seg for dette i stedet for å gjøre seg fjollete for rakke mest mulig ned på FrP. Velferdsstaten er AP's verk, det er AP's raison d'etre, derfor er det forunderlig at ingen av dem (vi tenker særlig på Strand) ser at hans partis byggverk knaker i sammenføyningene.
Men da kreves en helt annerledes kritisk og virkelighetsnær holdning, for dette er ingen spøk for velferdsideologiens våpendragere.
Vi tror ikke at velferdsstaten kan reddes, den bryter sammen om enn i langsommere tempo enn det kommunismen gjorde.
Men de to er to alen av samme stykke, ingen av den vil tilby borgerne frihet, de kan kun tilby tvang i ulike varianter.
Vi vil berømme Dagsavisen for å være svært flink til å rapportere systemsvikt a la dette. Det går nesten ikke en dag uten at avisen forteller en historie som svikt, eller katastrofal svikt i systemet. Ved å lese Dagsavisen holder man seg oppdatert om dette.
Det som gjør oss motfallen er imidlertid at ingen i redaksjonen forstår, eller tar mot til seg for å erkjenne at det systemet de ivrer slik for er dømt til å bryte sammen.
Vi kunne sagt "dømt til å mislykkes", men vi er forbi det stadiet, systemet har allerede vært mislykket i lengere tid.
"Helsekø" og "korridorpasienter" samt "avlyste/utsatte operasjoner" er bevisene på det.
Når vil det dukke opp en modig røst på venstresiden som våger å innrømme at keiseren ikke har klær på? På "høyresiden" vil det neppe dukke opp en slik stemme, og uansett får det ingen effekt før "de kongelig norske" begynner å innse at timeglasset tømmes dag for dag. Og da må man tenke i helt andre baner enn å opprete enda et nasjonalt supperåd.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Kan rasjonaliteten i klimadebatten seire tross alt?
Thursday, May 10, 2007, 18:28
;)
(Kilde: Illustrert Vitenskap)
Henrik Svensmark er klimaforsker ved Danmarks Rumcenter. Han har nå gjennom et kontrollert eksperiment påvist at kosmisk stråling forårsaker skydannelse, og økt stråling fører dermed til nedkjøling av av kloden, mens avtagende stråling fører til redusert skydannelse og dermed oppvarming.
Kosmisk stråling oppstår når supernovaer eksploderer i vår galakse. Strålingen består av ekstremt energirike, ladede partikler som slynges ut i universet i alle retninger, og jorden får sin andel av dette. Utenfor vårt solsystem treffer strålene solens heliosfære, som skapes av solens magnetfelt. Dette forårsaker at banen til alle elektrisk ladede partikler avbøyes, og heliosfæren fungerer dermed som et skjold mot strålingen.
Dette betyr at den mengde stråling som treffer oss avhenger av magnetfeltets styrke.
Jo svakere magnetfelt, jo lettere trenger strålingen igjennom, og omvendt.
Magnetfeltets styrke avhenger av solaktiviteten, solaktiviteten nå (etter hva vi har forstått siden 2000) har ikke hatt et høyere på de siste 700 årene. Dermed er også magentfeltet sterkt, og strålingen lav. Magnetfeltets styrke er i dag det dobbelte av hva det var på sitt laveste i perioden.
Svensmarks eksperiment er gjort på følgende måte:
Han har undersøkt skyene i en testatmosfære i et såkalt skykammer, spesielt utviklet for anledningen.
Ved hjelp av spesielle hjelpemidler har det vært mulig å stenge ute den strålingen som treffer jordatmosfæren,
og når man gjør det, oppstår det ikke lenger skyer.
Og når strålingen slippes igjennom igjen, oppstår skyene på nytt.
Prosessen er slik:
Elektronene fra strålingen setter seg fast på små svovelstyrepartiker i atmosfærens øverste lag. Svovelsyrepartiklene samler seg i klynger rundt elektronene, og vokser så lenge elektronene er tilstede. Når klyngene av svovelsyre blir store nok vil vanndampen i luften kondensere på dem og danne små vanndråper.
Vanndråpene støter sammen med hverandre i luften, og smelter sammen til større partikler. Dette gir til slutt skyer som reflekterer sollyset, med det resultat at middeltemperaturen synker.
Fra ca 800-900 til slutten av 1300 tallet var det en varm periode på jorden, og fra 1400-tallet til slutten av 1700-talet var det en liten istid. Dette er helt sammenfallende med solkativiteten. I førstenvnte periode var denne høy, for så å svekkes, med nedkjøling som resultat.
Et faktum som hele tiden underslås i dagens (fordummende) debatt er at i perioden 1000-1300 var det så varmt at vikingene drev jordbruk på Grønland.
Målinger av karbon-14 i trærnes årringer viser at strålingen var svært intens fra 1400-tallet av, og klimaet ble kaldt.
I 1690-årene hadde man de hardeste vintrene på 1000 år.
Dette faller sammen med uhyre sterk kosmisk stråling, som man har konstatert fra uanvhengige kilder.
Svensmarks teori stammer fra 1996, og møte selvsagt kritikk. Kritikerne ba ham om å beskrive den fysiske mekanismen som skulle stå bak skydannelsen, og denne har han nå påvist i en kontrollert omgivelse, et skykammer.
Kritikerne nekter fortsatt å se inn i Galileis kikkert, de hevder at strålingen nok har betydning for danningen av aerosoler i atmosfæren, men har ingen betydning for klimautviklingen nå. Klimavariasjonene kan nok skyldes stråling opp til 1950, men oppvarmingen etter det kan kun skyldes menneskelige CO2 utslipp. Amen, opplest og vedtatt.
Det de har å stille opp mot Svensmarks fysiske eksperiment er datamodeller som ikke er bedre enn de ligninger, sammenhenger, koeffisienter og parametre som er lagt inn i modellen, og datamodellers simuleringsresultater vil alltid være usikre.
Spørsmålet blir mer og mer satt på spissen: Hvis vi nå legger Svensmarks resultater inn i klimamodellene (tør de det?) - hva blir da resultatetene? Kommer de samme skråsikre konklusjonene fortsatt, og de samme bastante påstandene om at vi må bruker milliarder på milliarder på å begrense CO2-utslipp, som kanskje bare betyr en brøkdel - kanskje ingen ting - i forhold til det man tror i dag?
I lys av dette blir Gro Harlem Brundlands utspill spesielt lattervekkende. Fra dypet av sitt indre mørke hevder hun at kritisk debatt om klimapanelets konklusjoner er umoralske, de stiller spørsmål ved den absolutte og vedtatte sannhet, som ingen kan bestride.
Så plutsleig dukker det opp slike resultater som faktisk er seriøse vitenskapelig resultater basert på fysiske eksperimenter, og konklusjonene besrider klimapanelets "sannheter".
Klimapanelets (og klimainkvisisjonenes) påstander er omtrent like virkelighetsnære som troen på at lyn og torden er skapt av den norrøne guden Tor, når han skal ha utløp for sin vrede.
Vi tror at det kanskje kan komme en dag hvor hylekoret blir nødt til å forstumme, det må etter hvert bli vanskelig å få gjennomslag for disse absurde påstandene når skikkelige vitenskapelige eksperimenter viser at hovedfaktoren bak klimavariasjonene er stråling og solens magnetfelt.
Vi regner med at det kommer flere forskningsresultater som bekrefter dette.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Tyrkia
Thursday, May 03, 2007, 09:23
Vi må innrømme at vi har ventet på dette. Abdullah Gyl er streng islamist og stiller til valg som president. Dvs, ikke til valg, presidenten i Tyrkia utpekes av nasjonalforsamlingen, der AKP (Tyrkias islamistiske regjeringsparti) har fleretall.
Dette har fått den tyriske generalstab til å å røre på seg, for Tyrkia har i dag en sekulær forfatning innført av Kemal Atatyrk, og hæren er satt til å passe på at religion og stat ikke blandes. Så vidt vi kjenner til har faktisk den tyskiske hær grunnlovsmessig adgang til å intervenere om noen skulle finne på å avskaffe den sekulære forfatningen og erstatte denne med islamsk lov. Dette er en sikkerhetsventil som Atatyrk la inn i systemet, for han visste nok hva han sto overfor.
Hæren har nå advart parlamentet mot å velge Gyl som president, de anklager regjeringen for å tolerere radikal islam, og de lover å forsvare den sekulære staten.
Hæren har støtte fra det urbane Tyrkia, som er urolig for dette. Vi tror der er berettiget frykt for at Gyl som president vil gjøre akkurat det folk frykter: Fjerne skillet mellom stat og religion og innføre flere sharia-inspirerte lover.
De vestlige reaksjonene på dette er klassiske, og man blir meget mismodig av dem.
Både EU og USA advarer generalene og ber dem "holde fingrene fra fatet" og respektere de demokratiske spilleregnelen.
Amen sier vi, det første virkelig demokratiske valg i Tyskland førte Adolf Hitler til makten i 1933. Kommunisten Salavdor Allende ble også demokratisk valgt til president i Chile, men som kommunister flest satte han i gang med stalinisering av chilensk økonomi. De totalitære islamistene i Hamas har nå dannet regjering i "palestina". Vi kunne nevne Hugo Chavez i Venezuela, som nå i ekte kommunistisk stil raner til seg produktet av utenlanske firmaers oljeinvesteringer i landet, herunder Statoils. (Kanskje de rødgrønne politikerne ser på dette som uhjelp? Vi hører iallfall ikke mange kommentarer fra den norske venstre-eliten, så de mener sikkert at det er helt i orden)
Vi kan vel si at de demokratiske spillereglene ble fulgt i alle disse tilfellene. Et Demokrati uten konstitusjonelle begrensninger kan havne hvor som helst, også i diktatur, men det utrolige er at alle ubetingede demokratitilhengere ikke ser dette, de vil for enhver pris opprettholde spillereglene, uavhengig av om demokratiet blir avskaffet i prosessen.
Den norske venstreintellektuelle elite synes heller ikke å være bekymret for dette, deres avstandtagen fra diktatorer på venstresiden er ikke direkte overbevisende, om vi i det hele tatt kan observere noen fnugg av reservasjon. Forherligelsen av udertrykkngsregimet på Cuba tyder på en nokså ukritisk aksept av nedverdigende og "udemokratisk" behandling av mennesker som ikke deler elitens politiske ideer.
Dagsavisens kommentar er en prototype på reaksjonene i mediavenstre, ført i pennen av utenriksredaktør Erik Sagflaat. Han er en til fingerspissende lojal venstre-elitistisk sosialdemokrat uten fnugg av kritisk holdning til noe av det som foregår i ventreorienterte regimer.
Når den tyrkiske hær truer med intervensjon kalles dette "kupp" i Dagsavisen. Og andre steder også, bevares. Men dersom hæren har konstitusjonell adgang til å gripe inn mot
en islamisering av Tyrkia, blir begrepet kupp sterkt misvisende. Men dette er klassisk modus operandi på venstresiden, de forener glatt motstridende begreper (kupp og konstitusjonelt betinget maktovertagelse er motstridende)
basert på en overfladisk likhet. Når hæren rykker inn i regjeringskontorene, erklærer uinntakstilstand, internererer den avsatte regjeringen osv. foregår dette akkurat slik et illegalt kupp ville foregått. Dette benytter de seg av, og sprer dette som tåke ut over realitetene, og dermed klarer de å tilsløre at vi egentlig har å gjøre med kuppets rake motsetning: En maktovertagelse som skjer i medhold av konstitusjonen er nemlig kuppets rake motsetning, selv om fremgangsmåten nødvendigvis må bli sammenfallende. Slik klarer venstresiden å tilrane seg hegemoni over begrepene, og siden folk flest har liten kunnskap om begrepsdannelse og begrepsteori, slipper de nokså lettvint unna kritiske spørsmål.
Så Vesten vil da se på en militær intervensjon som "kupp" og "brudd på demokratiske spilleregler".
Men om nå en tyrkiske konstitusjon gradvis ble sjøvet ut og erstattet med shariabasert lovgivning, presset igjennom av to ihuga islaister (statsminister Erdogan og president Gyl) hva da? Vel, for demokratitilbederne må jo dette være i sin skjønneste orden, akkurat som da Hamas-regjeringen ble "demokratisk valgt". Uansett hvilken djevelskap som kommer ut av et demokratisk valg vil disse hellig-ku tilbederne lovprise det, for det er jo en flertallsavgjørelse, ikke sant. At der alltid finnes et mindretall (som regel en intgelligent og produktiv elite) som blir sterkt skadelidende interesserer ikke. Når den økonomiske tilbakegangen setter inn vil hellig-ku tilbederne heller ikke ane sammenhengen, vel, så dum går det altså an å bli. Pardom my french.
På toppen av idiotien troner dette, og her siterer vi Sagflaat:
Tyrkia er på mange måter modellen som man håper skal smitte også til andre land i Midtøsten: Et moderat muslimsk og samtidig vestvennlig land.
Ja gjennom dialogpushing, "forståelse" og "gode eksempler" skal altså de totalitære regimene i Midt-Østen konvertere fra islam og til "moderat og vestvennlig". Den ærede leser må unnslylde oss litt, mens vi prøver å få kontroll over krampelatteren. Dette er for komisk. Vi synes vi ser Iran bli guddommelig inspirert av det tyrkiske eksempel!
Man må hete Sagflaat, Rød Larsen, Solheim eller noe annet (alle klingende navn på venstresiden, men vi nevner ikke flere) for å hengi seg til slik grenseløs naivitet og dumhet.
Sagflaats har en begrunnelse som er direkte "søt":
[...] Men da de ble valgt [Erdogan, Gyl] lovte de at deres religion ikke skulle styre de politiske beslutningene. Det løftet har de i stor grad holdt. (Stor grad? hva er det? - vår anm) Gyl som utenriksminister ledet Tyrkias forhandlinger med EU, og har markert seg som en både pragmatisk og troverdig forhandlingspartner. (Hvordan vet vi det? Her foreligger ikke noe forhandlingsresultat der troverdigheten kan settes på prøve - vår anm)
[...] siden 2002 har [Tyrkia] vært preget av stor stabilitet, en meget god økonomisk utvikling og rekordhøye utenlanske investeringer.
Akk ja, verden vil bedras. Muslimsk taktikk er nettopp å fremstå som tilforlatelige inntil det øyeblikk de mener å ha overtaket, men da er det slutt på idyllen, da er det slutt på ass-kissing, spyttslikking og påtatt underdanighet.
Men da er det som regel også for sent.
Vi kan ikke annet enn å håpe at Hæren griper inn mot islamistene, uansett hvor høyrøstet tilhengerne av den hellige, uinnskrenkede demokrati-kuen blir. Det er bedre med venstreorientert kritikk fra vest, enn at vi skal få nok en Shariastat, som også er medlem av Nato, og vil inn i EU.
Shariastatens medlemsskap i EU er nettopp målet, da kan alle flomme fritt over grensen med koranen på baklomma.
Så dumme og naive folk er!
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
1. mai
Tuesday, May 01, 2007, 17:01
Hurra for 1. mai, sier noen. De andre jobber i haven og gjør klar for sommerens blomsterprakt og prydbusker.
Vi hører selvsagt med til sistnevnte kategori.
1. mai har skiftet karakter. Opprinnelig var dette en kampdag der fagforeningene demonstrerte for bedring i sine lønns- og arbeidsvilkår, de ville ha mer i igjen for strevet. Dagen var dominert av industriarbeidere, som avgjort var engasjert i produktiv virksomhet.
Der finnes vel noen slike innslag enda, men det ser nok ut til at stadig flere pressgrupper som ønsker å leve av bevilgninger over statsbudsjettet i stigende grad har overtatt. I dag er det ikke bare fokus på at den enkelte fagorganiserte ønsker mer igjen av sin egen verdiskapning, i dag er det like meget et spørsmål om å demonstrere for å få større andel i andres verdiskapning.
Og dette oppnår man ved å kreve økte bevilgninger, som igjen forutsetter større skatteinntekter.
Dagsavisen i går hadde oppslaget: Siv Jensen FrP: På kollisjonskurs med egne velgere.
Ferske tall fra TNS Gallup Forbruker og Mediaundersøkelse viser at hele 65% av partiets medlemmer mener det bør være høyere skatt på høye inntekter. Dette er iflg Dagsavisen i strid med partiets program, sitat (fra avisen): "FrP vil at inntektsfordeling skal være et resultat av den enkeltes frie valgtil å verdsette arbeidsinnsats, inntekt og fritid, og vil ikke endre denne inntektsfordelingen gjennom progressiv beskatning".
Valgforsker Hanne Marte Narud kommenterer dette ved å si at FrP-velgerne er ulik Høyrevelgerne ved at mange av dem har lave inntekter, og dermed er de mer like AP-velgerne.
Dette er også et resultat av partiets vekst, dette gjør velgerne til en mer inhomogen forsamling.
Dagsavisen fremstiller saken slik at FrP's velgere stemmer på partiet selv om de også har et sosialdemokratisk standpunkt i skattespørsmål.
Vårt spørsmål blir: Kan et politisk parti i et parlamentarisk demokrati gå til valg på noe som partiets tradisjonelle velgere er uenig i? Vi tror ikke det, ikke i lengden, det er avgjort grenser for hvor langet et parti kan gå her, selv om der er sentrale aktører i partiet som har ideologiske standpunkter som ikke helt faller sammen med velgernes standpunkter.
Vi har forstått at FrP ønsker å flate ut skatteprogresjonen, men de vil neppe ta skrittet fullt ut og introdusere et helt flatt system etter innslagspunktet for den flate satsen.
De ønsker nemlig et solid minstefradrag før inntekt beskattes.
På venstresiden boltrere man seg nå i karakteristikker:
- Hagen importerte en "stålblå" (bare merk ordspillet) amerikansk liberalisme midt på 80-tallet som fortsatt er FrP's politiske ledestjerne.
- Men FrP har vært utrolig gode til å tilpasse den til norske forhold. De gir inntrykk av å være som, og mene det samme som folk flest. Men markedsliberalismen ligger fast, og når det gjelder skatt betyr det at partiet står på et elitestandpunkt som nesten _ingen_ deler. Dette sier Magnus Marsdal i sin bok "FrP-koden".
Marsdal mener at ønsket om høyere skatt på høyere inntekt nærmest er en del av den norske folkesjela, og er et grunnleggende sosialdemokratisk og ikke minst norsk standpunkt.
Ja, vi tror faktisk at Marsdal kan ha et solid poeng her.
Da Høyre kapitulerte og forlot sine skatteløfter i det siste budsjettet fra Bondevik II-regjeringen kan det være fordi partiet forsto at stilt overfor en irrasjonell "folkesjel" nytter det ikke å argumentere, og heller ikke å gå på tvers av denne.
Dette leder til en meget grim konklusjon.
Marsdal uttrykker det godt: Når det gjelder skatt står på FrP på et elitestandpunkt som "nesten ingen" deler.
Det er av interesse å holde på inndelingen elite og "den jevne mann", dette er en god inndeling. Vår oppfatning er at det verdiskapning, nye ideer, geniale teknologiske gjennombrudd, solid vekst osv. er et elitefenomen. "Den jevne mann","de vanlige", "flokken" kan intet av dette, men er i stedet avhengig av at den lille over gjennomsnittet intelligente elite skaper virksomhet som gir "flokken" et utkomme. "De vanlige" kan ikke annet enn å følge med strømmen, og de har ikke perspekiv nok til å se nye muligheter når store forandringer presser på.
Derfor vil de alltid rotte seg sammen og bekjempe all forandring og all omstilling.
Deres mål er å vandre inn og ut av den samme porten fra man begynte i jobb til man blir pensjonert. Intet må få lov til å forstyrre dette, selv om alle de grunnleggende forutsetningene som bedriften i sin tid ble grunnlagt på etter hvert har falt sammen.
De gripes av en iskald redsel for alt som smaker av forandring, og alt som smaker av risiko, og får nærmest panikk ved tanken på at de selv må ta ansvaret for sitt eget liv.
Ut fra dette utleder de at de må ha "rett" til en fast jobb, uansett om det er bedriftens kunder som støtter opp om denne ved å betale regningssvarende priser for produktene, eller om man får pengene fra staten når ingen lenger vil kjøpe det som produseres.
Sosialistene er skåret over denne lesten, og har derfor valgt kollektivismen som ideologi. Det sosialistiske demokrati karakteriseres ved flertallsstyre uten andre innskrenkninger enn det de selv ikke våger å foreslå, for der er tross alt frie valg. Man våger ikke å true den illusoriske frihet dette innebærer, man må balansere på grensen.
Det karakterisers videre ved at eiendomsretten er avskaffet, og er erstattet med en eiendomstillatelse som er gjenstand for situasjonsbetinget vilkårlighet. Vi bare nevner alt "frem og tilbake" med reglene for beskatning av aksjeutbytte.
Vi nevner også at om en person lovlig eier et stykke land som også omfatter en strandsone, så har den norske folkesjela definert noe de kaller "allemannsretten", og denne har nærmest hellig status. Det innebærer at alle slagser har "rett" til å dekke sine lyster til rekreasjon i en strandsone andre har betalt penger for, og dette riffraff er ikke alltid like nøye med hvordan de oppfører seg. Noen tar selvsagt hensyn, men de som ikke gjør det kan pukke på sin "allemannsrett". I USA kalles dette "trespassing", noe eier slett ikke behøver å finne seg i.
Vil den ærede leser ta ovennevnte ansamling i øyensyn er det bare å diskret plassere seg i nærheten av en 1. maidemonstrasjon. Bildet av lammet og ulvene renner oss i hu.
En ulv alene kan man nok hamle opp med, for ulven er et flokkdyr. Men bare prøv å finne ut hva resultatet blir når en flokk ulver samles der det er noen lam i nærheten. Når man tar opp til avstemning hva som skal bli dagens middag er utfallet garantert: Det blir lammestek. Det nytter ikke for lammene å stemme imot, de er ikke mange nok.
Det er dette som skiller det sosialistiske demokrati fra den konstitusjonelle republikk: Sistnevnte har klare grenser for hva et flertall kan tillate seg å vedta på mindretallets (les: elitens) bekostning. Blant annet er eiendomsretten beskyttet mot flokkdyradferd.
Førstnevnte har som sagt ingen andre grenser enn det man til enhver tid tar den politiske risikoen på å bringe opp til avstemning. Forøvrig blir de som kaller seg sosialdemokrater rare i ansiktet når noen kaller dem "sosialister", og selv setter de også alltid dette ordet i "..". For de har gått bort fra meningsterror, fangeleire, fengsling og trakassering av opposisjonnelle, tortur og nedverdigende behandling. Dermed mener de at de ikke behøver å stå til ansvar for dette velkjente bildet av sosialistisk praksis. Deres hersketeknikk er mye sluere: De har valgt "omsorg" og klassifsiering av "svake grupper" som teknikk for å kontrollere mennesket, og man kommer ikke utenom den offentlige omsorgens klamme grep.
Den norske folkesjela elsker dette, og vi har til nå hørt få protester da Gerhardsenregimet etter WWII begynte sin jakt på sigøynere og tatere (kastrering f.eks), slike som var på reisefot og ikke innordnet seg sosialistenes A4-samfunn.
Den norske folkesjela må ha elsket dette også. Men da den ble trampet på av nazistene i 1940-45 tok den sin smålige hevn ved å gjennomføre det strengeste rettoppgjøret mot landssvikere i hele Europa, til tross for at okkupasjonen av Norge var ganske "dannet" i forhold til andre europeiske land.
Ikke slik å forstå at noe nazistene gjorde var bra, tvertimot.
Men Hitler ga Norge en relativt mild behandling, så andre hadde nok mer å hevne enn Ola Dunk.
Vi vil nå reise et meget fundamentalt spørsmål:
Hvorfor skal iderike, intelligente mennesker med teft og handlekraft etablere virksomhet innefor de grenser som "den norske folkesjela" setter? Hvorfor skal man utsette seg selv for den vilkårlighet som følger når flokkdyradferden plutselig vender seg mot ens egne genuine interesser? - når det blir klart at avstemningen har konkludert med at i dag tar vi lammestek til middag?
Vi mener svaret er like fundamentalt: "Protect your assets"
eller "beskytt dine verdier". Hold din virksomhet borte fra flokkdyrenes valplass, hold den unna Youngstorgets hat mot eliten, de som lykkes med sitt verdiskapende intellekt.
Hold den langt borte fra den jurisdiksjon som kalles "norsk".
Dere er ikke til for flokkens del, dere er ikke dagens middag bare fordi det passer flokken å kaste seg over de som peker seg ut som middagsmat, med den begrunnelse at de står lagelig til for hugg, fordi de har "noe å ta av", som er "mer enn vårs".
Skipsreder John Fredriksen har gått foran og brøytet vei, og vist hvordan man håndterer flokkdyr. Man velger dem bort og holder seg til sivilisert omgang i stedet.
La dette være vår 1. maiparole.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Frihetssiden
Wednesday, April 18, 2007, 22:52
På Onar Åms Lillablogg finner vi en ypperlig artikkel om Høyresiden.
Artikkelen innrømmer at Høyresiden har sluppet unna kritikk på bloggen, fordi venstresiden har hatt det primære fokus.
Men artikkelen retter opp dette, og viser at høyresidens begreper som konkurranse, konkurranseutsetting og valgfrihet har svært lite med økonomisk liberalisme å gjøre.
Så når venstresiden hamrer løs på Høyre med kritikk av at partiet er "markedesliberalistisk" (for dem et skjellsord)
så er dette en forfeilet kritikk. Den viser bare at de ikke skjønner hva de snakker om.
Om konkurranseutsetting sier artikkelen følgende:
Følgelig er stykkprisfinansiering, konkurranseutsetting og andre bastardbegreper ikke annet enn statlige forsøk på å lage lekemarkeder, ikke ulikt små barn som leker doktor. Virkelig liberalisering betyr ekte privatisering av offentlige tjenester, altså private tjenester som finansieres direkte av kundene selv, ikke gjennom skatteseddelen og subsidier.
Det artikkelen påviser er at Høyre benytter sosialdemokratisk politikk ved at også de krever inn skatter for å finansiere kollektive tjenester, en den eneste forskjellen er at tjenstene settes ut på anbud til private aktører i stedet for at de produseres i kommunal regi.
Og når anbudsprinsippet benyttes vil man som regel velge laveste anbud, og dette garanterer på ingen måte kvalitet.
Vi har hatt en rekke tilfeller som viser nettopp kvalitetssvikt i konkurranseutsatte tjenester.
Slike løsninger finnes ikke i liberalitisk politikk. Liberalister vil fjerne det offentlige som skjermbrett mellom kunde og leverandør, og i stedet frigjøre helse- og omsorgstjenester fulstendig fra offentlig sektor.
Dette er den eneste måten man kan få etablert et fungerende marked, der kunden selv kan velge og reagere på lavkvalitets tilbud ved å velge andre leverandører, frigjort fra kommunal innblanding.
Liberalister prioriterer frihet fremfor alt annet.
Som artikkelen sier det:
Valgfrihet er en velbrukt floskel på høyresiden, gjerne i samme åndedrag som konkurranseutsetting. Men det er potensielt stor forskjell mellom individuell frihet og valgfrihet. Med sistnevnte mener gjerne høyresiden at man skal ha mange valgalternativer å velge mellom, men nevner ikke at måten disse alternativene ofte skapes på er ved å krenke andres rettigheter.
Individuell frihet betyr frihet til å bestemme over eget liv og egen eiendom så lenge man ikke krenker andres tilsvarende rett til å gjøre det samme, hverken mer eller mindre. Om dette av og til fører til færre valgalternativer får det bare være. Individets rettigheter er viktigere enn valgfrihet for en hver pris.
Liberalisters etiske fundament er individers rettigheter,
retten til å søke lykken, retten til selvrealisering.
Dette er inkompatibelt med høyresidens metode der man ved tvang må betale vinneren av en anbudsrunde innen f.eks. eldreomsorg, for det offentlige har fortsatt truffet alle valg for den enkelte. Da er man henvist til å velge mellom er de alternativer kommunen har bestemt.
Det er utelukket at en privat tjenestetilbyder rett og slett etablerer seg med et alders- eller sykehjem og tilbyr dette direkte til borgerne, som helt uavhengig av kommunalt byråkrati og fagforeningspamper benytter tilbudet basert enten på egne oppsparte midler, eller basert på forsikringsordninger som dekker slike utgifter.
Artikkelen kommer så med et resonnement som ikke-liberalister høyst sannsynlig aldri har tenkt på, og som viser hvilken skillelinje som går mellom Høyresiden og liberalismen:
Det åndelige og moralske aspektet forsvinner ofte i høyresidens politiske budskap, og dette er synd. Essensen i liberalismen som politisk system er ikke penger, men individuell frihet, og dette innebærer ofte helt andre verdier enn å skaffe seg mest mulig penger.
Høyresiden har i likhet med venstresiden blitt forpestet av materialismen, en forferdelig filosofi som reduserer mennesker til penger, miljø, gener og atomer. Materielle goder er selvsagt viktig, men uten det åndelige aspektet blir alt dette fryktelig hult. Vi trenger mer enn vann, mat og klær for å leve fullgode liv. Som mennesker er vi født med fri vilje og dette er en muskel vi må trimme daglig, ellers forvitrer og vegeterer vi.
Materielle goder har størst verdi for oss når vi produserer dem selv, og det å mestre sitt eget liv gir større tilfredsstillelse enn å bli passet på av en faderlig stat. Livet handler altså om mer enn penger, det handler om at hver og en av oss er gud i sitt eget lille univers.
Det vil kanskje nå gå opp for flere at liberalister ikke passer inn på høyre-venstreaksen.
Noen på høyresiden (neppe flertallet) vil kalle seg "liberale konservative", men det blir en contradiction in terms.
Liberalismen er ikke konservativ overhodet, den er i dag den mest radikale ideologi på markedet. Grunnen til det er at den ønsker å ta et fundamentalt oppgjør med hele den sosialdemokratiske velferdsstaten i alle dens avarter, herunder Høyres modell for konkurranseutsatte offentlige tjenester.
Alle de andre partiene kappes om å kapre velgere ved å fortelle dem hvilke av deres påståtte problemer de vil løse ved hjelp av statlig intervensjon.
Det er ikke vanskelig å få øye på at også venstresiden vil det samme, det eneste de to sidene krangler om er hvorvidt det er kommunen eller private aktører som skal levere tjenestene.
Og dette blåser de opp langt ut over enhver fornuftig proporsjon. De står sammen om det som teller, nemlig at noens retter skal krenkes ved at de skal tvinges til å betale gildet både for seg selv og alle andre, uten å ha noe valg.
Etter liberaistens oppfatning er dette umoralsk.
Derfor bør ikke liberalister plassere seg noe sted på høyre-venstreaksen, Vi tilhører ikke høyresiden eller venstresiden, vi tilhører frihetssiden.
Liberalister vil kun bruke staten til å beskytte individers rettigheter, gjennom politi, rettsvesen og forsvar.
Ut over dette står det det enkelte individ fritt til å arbeide for å realisere seg selv. Det er ingen garanti for at alle vil lykkes like bra med dette, men det berettiger ikke at staten skal komme springende for å bedre resultatene til de som har gjort det bare middels bra eller dårlig.
Vi utdyper dette i denne bloggens statement of purpose. Vi har ikke så eksplisitt som i Onars artikkel uttrykt at dette ikke er materialisme per se. Vi snakker bl.a. om å lykkes intellektuelt som verdiskaper, og dette gir en fantastisk følelse. Og frihet kan føre til materiell velstand for svært mange, men det betyr ikke at det finnes noen garanti for dette.
Vi velger også friheten selv om den må kombineres med mer beskjedne materielle kår.
(PAR)
| [ 1 trackbacks ] | permalink
Back Next
