Hvorfor børskrakk?
Thursday, January 24, 2008, 22:30
Når børsen faller kommer "ekspertene" på banen og forteller almuen om hvorfor det skjer. Vi legger lett merke til at forklaringene er mange, og det enkelte legger vekt på nevnes overhodet ikke av andre. Vår uærbødige oppfatning av dette er at de simpelt hen ikke vet hvorfor, så de tyr til det de antar er den mest plausible synsingen. Den kjente milliardær og hedgefondsforvalter George Soros har sin forklaring publisert i Financial Times: Han hevder vi har en "markedskrise" som toppet seg da Federal Reserve kuttet styringsrenten med 0.75 punkter, og dette kan være slutten på en "boble" som har vart siden 2. verdenskrig.
Han mener sentralbanken har "mistet kontrollen" da den tillot finansinstitusjonene å utvikle nye kreative låneprodukter og overlate risikostyringen til dem. Dette er en temmelig tynn forklaring.
Det er svake produksjonstall i USA, men hva så med de gode tidene i Kina, India og Russland? Hvorfor er det ikke like gode tider i USA?
Er det selntralbanken og "de kreative finansinstitusjonene" som har skylden? Det tror vi slett ikke. Men vi lar dette ligge nå.
Som vanlig kan ingen som synser om utviklingen på børsen legge frem noen empiriske studier som bekrefter de sammenhengeng som postuleres.
I det hele tatt er kravet til empiri nesten fraværende i denne bransjen, og det er en betydelig svakhet. Finansmarkedenes utvikling kan observeres, men det synes å være vanskelig å komme frem til hvorfor de opptrer som de gjør. Dette er i grunnen ikke rart, for børsutviklingen styres av millioner (milliarder) av enkeltaktører med hver sin oppfatning av fremtiden, holdning til risiko, finansiell styrke og grad av rasjonalitet. Altså: Utviklingen på børsene skapes av mennesker, og deres holdninger og deres adferd. Dersom man tar dette utgangspunktet ser man også at om man skulle finne frem til forskningsresultater som i større grad enn i dag kan forklare hvorfor børsen reagerer som den gjør, må man studere menneskelig adferd, dvs. hvordan mennesket reagerer når forventninger man hadde og beslutninger man tok enten fører til gevisnt eller til tap. Det er ikke for ingen ting at psykologisk finans er i ferd med å etablere seg som fag.
Også fysikerne har gjort sitt inntog på finansarenaen, dette skjedde rundt 1995. Det som karakteriserer deres tilnærming er krav om empirisk etterprøvbarhet, man godtar ikke at en teori skal legge premisser for de konklusjoner man trekker uten at man har tilstrekkelig empirisk belegg for dette. De har også en annerledes tilnærming til teoretisk modellering som står i kontrast til det mainstream økonomer driver med, uten at vi skal gå nærmere inn på dette her. Vi skal bare nevne et par viktige ting: Fysikerne oppfatter finansmarkedene sin komplekse systemer, dvs. med komplisert interaksjon mellom en rekke enkeltfaktorer. De introduserer også heterogene "agenter" (modeller som beskriver aktørenes adferd). Fysikernes empiriske metodikk og deres prinsipper for å bygge teoretiske modeller skiller seg en god del fra det økonomene innen akademia har foretatt seg, så sistnevnte gruppe har vært nokså avvisende til nykomlingene. Enkelte representanter for den tradisjonelle leiren kan bli tildels hissige når de hører ordet "Econophysics". Men vi tror ikke minst at fysikernes krav til empisisk metode for å studere fremsatte teorier er et viktig skritt i riktig retning, og det tradisjonelle økonomiske fagmiljøet har ingen egentlige forklaringer på hvorfor børsen opptrer somden gjør. Hvis så hadde vært tilfelle ville "ekspertene" av i dag vært adskillig bedre samkjørte.
Vi har selvsagt også en del aktører som synser i vei i vilden sky uten bakkekontakt. Vi nevner her vår yndling, politisk redaktør i Dagsavisen, Arne Strand. Joda, vi liker Strand godt, både som person og fordi mange av hans kommenterer leverer næringsrik mat til våre egne kommentarer.
Vi plukker ut følgende sitat:
Hvis ikke aksjekursene faller mye mer enn de har gjort hittil, har det ikke skjedd annen skade enn at spekulanter som har lånt penger til aksjer har havnet i økonomisk trøbbel. Den slags spekulanter er det ikke amnge av her i landet. Staten eier 30% av aksjene på Oslo Børs. Det er i seg selv en garanti for at børsen ikke vil gå i null.
Dette hrøes nesten ut som Gro da hun kom med sin "ungdomsgaranti".
Arbeiderpartiet - nå også med børsgaranti!
For det første: Så lenge vi har hat børser har ingen børs i den industrialiserte del av verden gått i null. Det vil alltid komme kjøpere til en rekke selskaper når kursen er lav nok.
Det er derfor ikke et realitisk scenario at børsen går i null, uansett hva staten eier. Men hvis staten er en slik trygghetsgaranti, hvorfor faller børsen overhodet da? Dette er en evetyrfortelling, staten garanterer ikke noe som helst. Staten kan ikke garantere mot helsekøer, og da kan den slett ikke garantere mot børsfall.
EDIT
Vi har ett gullkorn til fra vår yndlingsredaktør, som vi synes vi må ta med:
Børskrakket får ingen virkning på regjeringens økonomiske politikk. Krakket har derimot en interessant sidevirkning. Det bidrar til å utjevne forskjellene mellom de rike og de som har mindre å rutte med.
Store formuer har krympet kraftig. Det Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen ikke har klart gjennom tre års skattlegging av rikingen Stein Erik Hagen, klarte børsen på en halvtime. Sådan er kapitalismen.
Er ikke dette en sann perle, så vet ikke vi. For det første legger vi merke til dette: Hver gang børsen faller markert (og det skjer som vi vet med jevne mellomrom) kommer den samme skadefryd for dagen fra sosialdemokratisk hold. "Der fikk rikingene så hatten passer".
Dessuten skiller man åpenbart ikke mellom papirtap og realisert tap.
Videre må man jo kjenne kjøpskursen på riking-aksjene før man kan proklamere tap. For mange er det kun snakk om en redusert formueverdi på papiret. Så skadefryden (hvor søtt den enn smaker) treffer kanskje ikke helt. Og det aller verste må jo være at børsen etter en periode med uroligheter og fall har en lei tendens til å ta seg opp igjen.
Og da gjenvinner rikingene sin formueposisjon. Men, sådan er kapitalismen! :-)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Ville meninger
Monday, January 14, 2008, 23:22
Arne Strand fyrer i Dagsavisen sist søndag av eine grausame Salbe mot Stein Erik Hagen:
Hvorfor gidder statsministeren å bruke sin dyrebare tid på å diskutere med en mann med slike ville meninger? Fordi Hagen har politisk makt. Han forsøker å kjøpe seg politisk innflytelse gjennom pengegaver til utvalgte borgerlige partier. Mannen har stor gjennomslagskraft i mediene. Hagen kan knapt åpne munnen uten å bli referert overalt.
(Vi må le her, det er bare å bytte ut "Hagen" med "LO" - og hva får vi da? Men det er visst helt i orden at LO kjøper seg politisk innflytelse!)
Strand hevder at Hagen sa mye "vanvittig" i avisinterviuet med DN, blant annet at Norge begynner å minne om gamle øst-Europa.
Hagen går til felts mot statlig næringsliv - vanvittig, ikke sant?
Strand antar at Hagen, om han hadde vært eldre1, ville vært medlem av Libertas: "Mot statlig innblanding, for fritt næringsliv og mot regjeringen Gerhardsen". Ja, og så? sier vi da. Vi skjønner knapt problemet, men at dette må være et problem for Strand, det skjønner vi.
Strand har oppfattet Hagen dit hen at AP i den rødgrønne regjeringen har gått til venstre, og er blitt mer sosialistisk. Vi er heller ikke i tvil om det. Siden Stoltenberg nettopp ER svak (som Hagen også sier)
har han lagt helt om fra sin mer moderniserte Tony Blair-lignende stil i sin første regjering, til å gli over i en adskillig gammelsosialistisk stil nå.
Det hjalp for LO (og Valla) å filleriste ham, nå er han solid inne i folden.
Som vi har påpekt før på denne blogg blir Hagen øyeblikkelig beskyldt for å snakke for sin syke mor når han vil fjerne formueskatten.
Dette gjentar Strand helt etter oppskriften.
Men det er ikke bare statsdrift som minner om gamle øst-Europa.
På DNOF finner vi følgende tragikomiske sak:
Regelfabrikken
På nettstedet regelhjelp.no publiseres fortløpende kunngjøringer over kreative byråkratiske nyvinninger av juridisk karakter, og vi tør påstå at selv samlebåndskongen Henry Ford ville latt seg imponere over myndighetenes effektivitet når det gjelder masseproduksjon av nye meningsløse lover, regler og forordninger.
Å bekjempe byråkratiets irrganger er for mange næringsdrivende en vel så tidkrevende øvelse som selve driften av den innteksgivende delen av virksomheten. Den som driver egen virksomhet vet erfaringsmessig at antallet lover, regler, reguleringer, skjemaer, søknader, skatter, avgifter etc. er stadig økende. Dette er for mange svært frustrerende, og mer enn en bedriftseier har gitt opp og lagt ned sin virksomhet som direkte følge av denne åpenbare systemsvikten. Ting blir altså bare verre og verre til tross for politikernes mange fagre løfter om forenkling. Selv om man aldri så gjerne ønsketenker og lover - politikere er jo som kjent verdensmestre i disse øvelsene - fortsetter systemet å ese ut over sine bredder, med de åpenbare negative konsekvenser dette får for næringslivets produktivitet.
Les resten også, så kan vi diskutere om man skal le eller gråte.
Vi vil også vise til Onar Åms Lillablogg der han skriver om Bløtdyret Hagen.
Utdrag:
Stein-Erik Hagen gikk opp som en bjørn mot sosialdemokratiet i media nylig og falt ned som en skinnfell etter debatt med Stoltenberg. Det er synd å si det, men Hagen lider av Høyre-syken: han mangler ryggrad. Stoltenberg trenger bare å nevne ord som ”rettferdighet” og ”fellesskap” og Hagen bøyer seg lydig inn i de sosialdemokratiske rekker.
Problemet til Hagen er det samme som plager så mange Høyre-folk. Mens de er på jobb og skaper verdier sitter smarte sosialister i universiteter og i politiske organisasjoner finansiert av de samme Høyre-folkenes skattepenger og pønsker ut gode debattargumenter for å holde dem i ørene.
Dette er prinsippielt sett helt sant. Men almuen er ikke i stand til å oppfatte dette, slike resonnementer går langt over hodet på folk flest.
Så det er ingen grunn til å bekymre seg så alt for mye:
Arne Strand hadde ikke skrevet denne kommentaren i Dagsavisen dersom han ikke mente at det var fare på ferde. Og han er tydelig oppbragt over at velstående mennesker til høyre drister seg til å åpne munnen i den politiske debatt, attpå til med kritikk av det kgl. norske AP.
Deres rolle er antagelig bare å holde kjeft, jobbe og betale skatt.
Strand tilnærmer seg ikke problemstillingen ut fra en moralsk synsvinkel, han bare postulerer hvor vanvittig det er å sammenligen Norge med gamle øst-Europa, og regner med at karakteriesikken "vanvittig" er det som skal til. Og dette slipper han unna med, for han møter ingen reell opposisjon til høyre. Heller ikke på høyresiden har man skjønt at dette er en moralsk problemstilling, derfor klarer venstresiden gjennom sine karakteristikker og sine raljeringer å dominere debatten fullstendig.
I tillegg, i samme avis er den velsignede Anders Heger på pletten med et innlegg mot Hagen som knapt kan kalles annet enn ad hominem.
Heger får herje fritt i denne søndagsspalten sin, og han er som hovedregel aldri lesverdig. Hegers argumentasjon ligger oftenst på russeavis-nivå, her med påstander om Hagnes "kunnskapsløshet" og annet tilsvarende. Gudmund Hernes er ute med en stinkbombe om at Hagen er "tilbakestående", Heger siterer her Morgenbladet. Den satt vel, ikke sant? Vi skulle ønske at vi klarte å mønstre slike knall-argumenter.
Det er altså stor aktivitet i venstre-reiret for å diskreditere Hagen, og det går hele tiden på personangrep.
Det kan ikke bety annet enn at Hagen har stukket kjeppen godt inn i maurtuen, og nå raser de rundt for å begrense skadene mest mulig.
Gang på gang får vi bekreftet hvor dårlig det står til på venstresiden: De klarer aldri annet enn ad hominem, utskjelling, raljering og latterliggjøring. Karakterisitkker på løpende bånd, men aldri argumenter. Hva om de forklarte HVORFOR Hagen skylder dem penger i form av formueskatt? Hvorfor skal Hagen være melkeku? Hva med en moralsk begrunnelse? Hvordan skal de klare å gi en moralsk begrunnelse som ikke hviler på tvang og trussel om (institusjonalisert) vold? Det skulle vi gjerne hørt mer om.
Ingen til høyre har brutt den barrieren som må brytes for å si det som Onar Åm (samt vi selv ved flere anledninger) har sagt:
Det derimot Hagen ikke skjønner er at han ikke skylder parasittene noenting som helst. Han eier sitt eget liv 100% og måten han har blitt rik på er ikke ved å snylte slik som sosialistene men å skape verdier. Og han har ikke blitt rik gjennom erobring og skatteinnkreving, men gjennom frivillig handel. Det betyr at for hver krone han har tjent har noen andre tjent en tilsvarende krone. Kort sagt, han har gjennom handel gitt mer til ”fellesskapet” enn de fleste andre.
Det er først når høyresiden legger om sin strategi og tenker i slike baner at de har en sjanse mot AP's velsmurte propagandamaskin.
Men de gjør ikke det, derfor er AP sjefen i debatten, og de andre må bare logre lydig når AP smeller med pisken.
At de orker å bli herset med som om de var temmede dyr i en cirkusmanesje!
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Rikdom, skatt og moral
Thursday, January 10, 2008, 17:21
Etter at Stein Erik Hagen og Olav Thon gikk ut mot regjeringens (sosialdemokratiets) skattepolitikk
har debatten gått livlig. "Stoltenberg fnyser av Hagen" står det å lese i Dagsavisen. Hagen har særlig angrepet
formueskatten, og denne skatten er nokså særnorsk. Men det spiller ingen rolle for Stoltenberg & Co.
Stoltenberg tyr til vanlig sosialdemokratisk teknikk: "Hagen vil kun mele sin egen kake". Man kan ikke diskutere på et
slikt grunnlag, og det vet nok Stoltenberg. Dette er metoden de bruker i alle slike debatter: Mistenkeliggjøring av motpartens
motiver, samt utskjelling. Men, Hagens motiver er prisverdige, og det skal vi se på nedenfor.
Det som slår oss er at alle som angriper dagens skattepolitikk bruker effektivitetsargumenter.
Sistemann ut er Høyres Jan Tore Sanner som i et debattinnlegg i Dagsavisen i dag hevder at økt skatt fører til redusert vilje til å arbeide,
og dette vil svekke de offentliges inntekter. Dette stemmer nok ganske utvilsomt, man har opplevd dette både på Island og i andre land som har gått for flat skatt med lave satser: Skatteprovenyet har økt.
Flere rødgrønne politikere samt forbundsledere i LO presser nå for at de rødgrønne skal programfeste økt skatt foran neste valg.
Begrunnelsen er "styrket velferd", uten at vi skal ta tak i den her og nå.
Det som er verd å merke seg er at Sanner og Stoltenberg er rørende enig om at det offentlige skal ha høy skatteinngang, og at denne må økes for å "bevare velferden",
de er kun uenig om hvordan man skal få dette til. Når Stoltenberg ikke vil gå inn på alternativet med flat skatt er det primært fordi dette er uakseptabelt fra et symbolpolitisk synspunkt. Skattepolitikken skal utvetydig flagge at "de rike skal tas", det er viktigere enn effekten på skatteprovenyet. Om Stoltenberg hadde gitt seg til å diskutere flat skatt ville hans plass i statsministerstolen vært høyst usikker.
Derfor finner vi det dessverre nødvendig å hevde at det ikke foregår noen reell skattedebatt i Norge. Det er akkurat som debatten om kritikken mot IPCC: Den finnes ikke.
En moralbasert debatt
Etikken (eller morallæren) er den gren av filosofien som befatter seg med rett og galt, og som setter opp normer og prinsipper for riktige handlinger.
Noen moralnormer kan variere fra samfunn til samfunn, mens andre er identiske overalt i verden.(Drap og tyveri er alminnelig fordømt, mens bruk av alkohol varierer)
Vår etikk gjør at vi kan identifisere akseptable og uakseptable handlinger. En handling vil alltid ha et formål, for folk vil som regel handle for å oppnå noe de betrakter som verdifullt. For å sette opp en etisk teori (eller moralkodeks) trenger man å vite formålet er, dvs, hvilke formål teorien skal fremme. Dette er et helt avgjørende spørsmål, for man vil få ulike kodekser avhengig av de formål man har valgt å forfølge. Dette er også sentralt for den følgende drøfting.
Vi skal ikke nå ta noen gjennomgang av alle kjente etiske teorier, vi henviser heller til En innføring i filosofi av Vegard Martinsen, kapittelet om etikk.
Vi skal innskrenke oss til å sette opp to hvoedteorier opp mot hverandre, nemlig altruisme og egoisme, og så vil vi forsøke å sette ovenstående debatt inn i denne konteksten. Vi regner ikke med noe betydelig tap av generalitet ved en slik avgrensning.
August Comte var den første som brukte ordet altruisme, skjønt ideen er gammel. Ethvert menneskes moralske mål er å tjene andres velvære på bekostning av egne verdier. Alle handlingers moralske verdi måles ut fra denne standarden, Kristendommen hviler også tungt på altruistisk moral,
kristensommen er en selvoppofrelsens religion. Det som gir aktelse og belønning er å nærmest utslette seg selv til andres beste.
Bibelen er full av påstander om hvilke altruistiske handlinger som fører til salighet.
Egeninteresse er i altruismen noe negativt, "å mele sin egen kake" er pr. definisjon umoralsk, og dermed hevet over diskusjon.
Etikken er ikke spesifikk på hvem andre enn en selv som skal tjenes, så det finnes varianter her. Noen peker på menneskeheten som helhet, noen peker på rasen man tilhører, andre igjen mener at man skal tjene arbeiderklassen. Felles for alle er at de holder disse begrepene for å være "større enn selg selv", det er viktig for altruister å ha en referanseramme til noe eller noen som man selv er underlagt.
Altruismen er altså en kollektivistisk etisk teori.
Vi må ta med en viktg avgrensning her: Altruisme betyr ikke at man skal være generøs og ønske å dele sitt med andre, ta seg av sin familie og sine barn og være hjelpsom og forekommende mot ens hyggelige naboer osv. Slik adferd vil som oftest være begrenset til folk man kjennner og liker, eller er i slekt med. Nei, altruieme er tvert imot at man uavhengig av hva man selv vil og ønsker har en moralsk plikt til å tjene andre. Det spiller ingen rolle om man kjenner disse menneskene, om man er likegyldig overfor dem rent personlig, eller at de endog er ens fiender. "Elsk dine fiender" er kanskje det mest kjente altruistiske påbudet i så måte. Altuismen har ingen plass for egne valg mht. hvem man skal tjene på bekostning av seg selv. Dette er viktig å være klar over, og dette kommer vi tilbake til nedenfor.
Egoisme er en etisk teori som hevder det motsatte av altruismen. Man skal tjene sine egne interesser (spesielt på lang sikt), og man kan handle slik at man selv tjener på handlingene. Dette utelukker ikke at man etter eget valg kan være generøs og forekommende og hjelpe og støtte andre både økonomisk og på annet vis, men poenget er at man selv har et valg. Man har sine egne prioriteringer i behold, noe man ikke har under altruismen.
Aristoteles var den greske filosof som hevdet at hvert menneske bør handle ut fra sine egne vurderinger av hva som er best i overensstemmelse med egne langsiktige interesser. Alle mennesker er forkjellig og den enkelte er best i stand til å kjenne seg selv, og dermed avgjøre hva som er best for en selv.
Denne teorien het opprinnelig (i antikkens Hellas) eudaimonisme, dvs. leve sitt liv i overensstemmelse med sitt indre potensiale, så egoismen er nært beslektet med denne.
Ayn Rand har videreført denne etiske teorien og mener at målet er å oppnå et lykkelig liv. Dette oppnår man gjennom handlinger som man virkelig vil tjene på i det lange løp. Man må da være rasjonell, prinsippfast og lansgiktig, og følge sin egen rasjonelle overbevisning. Et produktivt og verdiskapende liv er således et etisk ideal innen egoismen. En viktig begrensning i denne teorien er at man ikke har noen moralsk rett til å initiere tvang mot andre mennesker, man har ingen moralsk rett til å kreve noe av andre. Man har heller ingen plikt til å gi noe til andre som man selv ikke ønsker, kort sagt: Mennesket er underlagt frivillighet for sine handlinger, og kan ta egne valg. Så man kan være så generøs man vil, når man vil det selv.
I dagens språkbruk er egoist det samme som drittsekk og hensynsløs bølle, og dette er irrasjonelt. Man bygger ikke langsiktige fordeler for seg selv på den måten, man blir tvert imot hatet og foraktet. Irrasjonell egoisme betyr å handle kortsiktig på basis av innfall og følelser, og som hovedregel på bekostning av andre (initiering av ulike former for tvang). Det er dette som også beskrives som "jungelens lov", et yndet uttrykk hos dem som bekjemper frihet, og ønsker makt over andre.
Når disse får opphevet hele eller deler av friheten vil man holde "jungelen" på avstand. Vi kan dessverre vise mange eksempler på det stikk motsatte. Jungelens lov florerer virkelig i samfunn med en betydelig grad av regulering, tvang og ufrihet.
Rikdom
Hagen og Thon, de to som har dratt i gang debatten om Norge som Sovjetstat er begge meget rike. Hagen startet med en dagligvarebutikk (som han visstnok overtok etter sin far), og butikken ble etter hvert kjent som et sted man fikk kvalitetsvarer og bra utvalg. Hagen arbeidet i tråd med et helt avgjørende prinsipp:
Han søkte stadig nye veier for å tilfredsstille kundenes behov, slik at de kom tilbake og slik at det ble flere av dem. Dette var kimen til dagligvarekjeden RIMI, som Hagen bygde opp til å bli stor, inntil han solgte den. Dette er et sjerneeksempel på et egoistisk, rasjonelt og langsiktig handlingsmønster.
Hagen ville ikke lykkes med dette om ikke hans kunder hadde valgt å bruke hans butikker og varer, men hans lavprisprofil slo an og publikum nvar fornøyd med det de fikk for pengene. Som følge av dette bygget Hagen opp en betydelig formue, hvor store deler i dag er investert i Orkla. Hagen har opplagt flere langsiktige planer, ogt vi tror hans grunnøleggende innstilling vil gi ham fortsatt suksess.
Olav Thon kom i sin tid til Oslo fra Hallingdal medbringende sine berømmelige reveskinn, som han ville selge. Dette førte til at han begynte å kjøpe (og rehabilitere) byeiendommer, som han tilbød til utleie. Etter hvert begynte han også med hotelldrift, og ganske nylig ble hans hoteller samlet unnder merkenavnet Thon Hotels. Også dette er en suksesshistorie, også dette er et bevis på hva langsiktig rasjonelle handlinger kan føre til.
Disse to er ikke alene om å starte fra "null" og bygge seg opp. Skipsreder John Fredriksem er en annen slik suksesshistorie, og hans generøse aksjonærbehandling gjør at han ikke har problemer med å skaffe mer kapital når det trengs.
Det vi vil illustrere her at den rikdommen som disse personene har bygget opp ikke er tatt fra noen andre. De har sørget for å dekke andres behov i markedet, slik at disse andre har vært villig til å betale for det som ble tilbudt. Altså, frie transaksjoner mellom likeverdige parter.
I norsk debatt blir slike personer sett på med mistenksomhet og uvilje, og det er øyensynlig viktig for journalister å hekte ett eller annet negativt på dem. Denne nedlatende holdningen finnes det intet grunnlag for, hvem er det som farer med kritikk? Vel det er slike som langt ifra har lykkes like bra. Så kanskje de er misunnelige.
Moral og skatt
Vi har sammenholdt to moralkodekser, altruisme og egoisme, og vil nå se litt mer på dette. Jens Stoltenberg mener at det er en selvfølge at "rikingene" skal betale formueskatt, og han sier intet som ikke hele venstresiden mener.
På basis av ovenstående klassifiseres dette kravet lett innenfor altruitisk etikk. De rike skal betale høy skatt, de har ikke noe valg mht. til hvem som skal tilgodesees med penger de selv (og ikke Stoltenberg & Co) har tjent. De har intet valg, deres selvoppofrelse er påbudt - av andre, og den gjennomføres med makt. Når noen vegrer seg blir de møtt med fordømmelse, akkurat som innen den religiøse sfære. De har forbrutt seg mot kjernen i den moral som forfektes, og må settes på plass. Altruistene trenger ikke å forsvare sitt moralske fundament, for dette blir ikke utfordret. Ingen går imot det rådende "sannhetsparadigme" på moralsk grunnlag.
Stoltenberg, Halvorsen & Co er overbevist om at adferden deres er moralsk, fordi de har valgt altruiemsn som etisk teori. Derfor er dette riktige handlinger.
Hagen og Thon deriomt er uenig i det, og vi mistenker dem ikke for å være altruister, så de har nok en moralsk begrunnelse for å være uenig.
Dessverre benytter alle som er uenig i slike altruistiske handlinger et effektivitessyn, i stedet for å eksplisitt å gi uttrykk for en annen moralkodeks: Egoismen.
Tiden er nå inne for å konfrontere altruistene med den innerste kjerne av deres filosofi. Altuismen kan ikke overleve i et fritt samfunn, for den stider mot den menneskelige natur. Det er ikke i tråd med menneskelig natur å akseptere tvangsavståelse av egne verdier til hvem det skal være, med mottaker utvalgt av andre. Det har alltid vært i tråd med menneskenaturen å sørge for seg og sine for å skape seg et livsgrunnlag, og forbedre dette.
Selv om sosialdemokratene ikke liker det, har altruistisk politikk primært appell til tilhengernes egeninteresse.
Men dette er egeninteresse i en annen form: Gjennom økonomiske overføringer kan de skaffe seg en brukbar av trygghet mot verdens omskiftelige betingelser. Dette demper angsten for fremtiden, og døyver følesen av egen utilstrekkelighet. Dessuten er moralen at samfunnet er basert på alminnelig selvoppofrelse, så da er man vel trygg.
Dette er egeninteresse på helt andre premisser enn egoistnes, for egoisten har handlet under full eksponering av all den risiko markedet og verden har å by på. Tilhengerne av altruistisk overføringspolitikk ønsker å beskytte seg mot risiko, og er derfor netto forbrukere av verdier andre har skapt.
Slik etablerer man seg som parasitter, selv om ingen ser det på den måten, for dette har man jo "rett" til.
Dette er sikkert en provoserende analyse, men den eneste gjennomførebare fra et egoistisk ståsted. Vi siterer her James Buchanan (Nobelprsvinner i økonomi 1986): Jo bedre ordninger for inntektsøverføringer et land har, jo flere (klienter) vil benytte disse.
Så hva fører dette til? En altriusisk etikk må basere seg på tvang og vold, ellers vil den ikke kunne overleve på lengere sikt. Det trengs et nett av reguleringer og begrensninger, og en komplisert lovgivning, og straffebestemmelser som rammer handlinger uten individuelle ofre. Egoistisk etikk tar avstand fra en slik rettspleie, og under et egoistisk basert regime vil hunrevis av slike umoralske lover bli fjernet. Anvendelse av straff for disponere produktet av egen virksomhet og egen arbeidsinnsats fullt ut er umoralsk og voldelig. Men det er kun slik et altuistisk sosialdemkrati kan overleve.
Man nekter å godta at den som har skapt verdiene også eier dem, de er skapt til beste for "fellesskapet", men så kan verdiskaper aller nådigst få behlde litt. Dette er intet annet enn vold mot individet.
En egoistisk etisk handling ville aldri ende opp med å utøve vold mot et individ. Individers rettigheter respekteres fullt ut, og dette betyr at eiendomsretten anses som moralsk fundert.
Sosialister har ofte kritiserte høyresiden for at de holder eiendomsretten "hellig". Dette er en irrasjonell begrunnelse for eiendomsretten,
den er ikke guddommelig. Eiendomsretten springer ut av menneskets natur og mennekstes naturlige inklinasjon, og innskrenking av denne innebærer vold mot individets rett til å ivareta sin egen tarv. "Høyresiden" har aldri maktet å møsntre den typen forsvar for eiendomsretten, de har i stedet mer eller mindre gitt den opp.
Vi egoister hevder altså en etisk teori som avledes direkte av menneskets naturlige egenskaper, og de som bygger en etisk teori på at disse egenskapene skal undertrykkes begår en menneskefiendltig voldshandling.
Denne anti-liv holdningen står i skarp kontrast til egoismens pro-liv holdning. Vi egoister velger en etikk som understøtter
menneskets grunnleggende egenskaper, og de handlinger vi ser som moralske er også (beviselig) til beste for menneskeheten.
Noen hevder at "skatt er tyveri". Vi er ikke enig i det, for skatt er forutberegnelig, selv om den innebærer tvang. Et tyveri er ikke forutberegnelig, og er ikke vedtatt av nasjonalforsamlingen. De som vedtar disse høye skattene bygger i stedet på en forkastelig etisk teori, så et bedre argument er at skatt er umoralsk.
Vi må ved enhver anledning stille opp disse to moralkodeksene altruisme og egoisme mot hverandre, og vise hva forskjellen på altruisme og egoisme er: Altruismen betinger tvang og (institusjonalisert) vold for å frata individet retten til det som er dets eget, mens egoisme gir frihet og velstand. Så kan man velge hva man synes best om, vold eller frihet. Altruistene bør ved hver korsvei minnes om at det de står for dypest sett er en voldsbasert etikk.
Ayn Rand skrev følgende (Philosophy: Who Needs It):
Now there is one word—a single word—which can blast the morality of altruism out of existence and which it cannot withstand—the word: "Why?" Why must man live for the sake of others? Why must he be a sacrificial animal? Why is that the good? There is no earthly reason for it—and, ladies and gentlemen, in the whole history of philosophy no earthly reason has ever been given. It is only mysticism that can permit moralists to get away with it. It was mysticism, the unearthly, the supernatural, the irrational that has always been called upon to justify it—or, to be exact, to escape the necessity of justification. One does not justify the irrational, one just takes it on faith. What most moralists—and few of their victims—realize is that reason and altruism are incompatible.
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Vi har ingen klimadebatt
Wednesday, January 09, 2008, 12:40
Magasinet "JOBB" utgis i Nord-Rogaland og Sunnhordland og er et spennende magasin om lokale grundere og lokale aktiviteter knyttet til verdiskapning. Dette magasinet burde ha potensiale for større geografisk spredning enn det i dag har, kvaliteten tatt i betraktning.
La dette være en oppfordring til ansvarlig redaktør og utgiver, og mangeårig pressemann Ragnar Larsen. (Han var også pressemedarbeider ved den norske FN-delegasjonen i New York da lederen for FNs kommisjon for miljø og utvikling, daværende statsminister Gro Harlem Brundtland presenterte kommisjonens rapport ”Vår felles fremtid”)
Redaktøren var en periode redaktør i Haugesundes Avis, og da sprutet det gnister av lederartiklene. Etter at han sluttet som redaktør falt dette tilbake til et mer sedat nivå, slik det også var tidligere.
I stedet har han tatt med seg sin gnistsprutende penn inn i JOBB, og i desembermagasinet har han følgende artikkel i "Rett på sak"-spalten:
Klima - den nye religion
Ingressen slår an tonen:
Debatten om mulige forandringer i det globale klima har fått en fasong som gjør at klima ligner på en religion. Her er mange av de samme ingredienser som i karismatiske trossamfunn med tungetale, spntane vitnesbyrd og brennmerking av tvilere.
Han fortsetter med å si det vi andre også observerer: Vi har ingen debatt, media er totalt ensrettet i spørsmålet. JOBB må kunne kalles ett av de hederlige unntakene her, det dukker også opp noen internettpublikasjoner som ikke slutter seg hallelujakoret.
Han tiltaler norske media for grovt å ha sviktet sin oppgave i klimaspørsmålet, ved bevisst å gi ensidig dekning.
De kildene redaksjonene velger ut er tydeligvis valgt for å understøtte deres forhåndstrukne konklusjoner.
Dette bør veie tungt siden det kommer fra en mangeårig pressemann og redaktør: Norske medier har knapt noen gang i fredstid vært så ensrettet som i klimasaken.
Han sammenligner norske medias dekning med tilsvarende utenlandske media, og finner at man i utlandet tillater seg en langt større balanse. Der er det plass for tvil, folk som fremmer velfinderte motforestillinger kommer til orde, i stedet for det som skjer i Norge, der f.eks. Siri Kalvig får scenen for seg selv når hun hånlig avskriver kritikerne som "en utdøende rase". Vi trodde Siri Kalvig var meteorolog og hadde en akademisk/vitenskapelig tilnærming til stoffet. Men vi har aldri hørt hennes egen selvstendige vurderinger (basert på vitenskapelige publikasjoner) av hvorfor CO2 i dag fører til global oppvarming.
Hvordan fungerer den mekanismen? Hvordan måler vi dette?
Hvordan har målingene utviklet seg over tid? CO2's egenvekt gjør gassen tyngere enn luft. Hva fører den så høyt opp i atmosfæren at den danner et "klimalokk" som reflekterer varmeutstråling fra jorden? Vi vet ikke, og vi har heller ikke (etter å ha søkt rundt) funnet noe svar på det.
Det hevdes (uimotsagt og fra flere hold) at tilført CO2 "lever" i atmossfæren i ca 5 år før den absorberes av havet. Videre er det i dag nokså klart at oppvarming har kommet forut for økning i atmosfærisk CO2, kjerneboringer viser dette. Når havene varmes opp, slipper de også ut CO2, pga. redusert absorbsjonsevne. Hvorfor fortier man slike opplysninger? Hvorfor drøfter de klimareligiøse aldri hvordan det kan ha seg at CO2, tyngere enn luft, stiger til værs og blir der?
Svaret må være bevisst ensretting.
JOBB viser også til et annet velkjent faktum: Det var mye varmere før i tiden. 5-600 år tilbake dyrket man korn 200m høyere over havet enn i dag. Hardangervidda var skogkledt, i likhet med andre tilsvarende fjellstrøk, hvor det i dag kun er kratt.
Da Leiv Eirikson kom til Newfoundland fant han at det vokste vinranker der, og døpte landet for Vinland. Det kan ikke vokse slike planter der i dag, til det er det for kaldt.
Eirik Raude og andre koloniserte Grønland og anla store gårder der.
Navnet "Grønland" henspeiler på at det var grønt og grøderikt der. Og i dag?
For 800-1000 år siden var den industrielle revolusjon ikke påtenkt en gang, man brente ikke kull og olje, og man reiste ved hjelp av vind til havs, og til fots og med hester til lands. Allikevel var det vesentlig varmere enn i dag. Det må ha vært slik pga. naturlige variasjoner, mennesket kan ikke ha forårsaket dette. Men nå, i den nye vekkelsestid, er det plutselig ikke naturlige variasjoner lenger, nå er det menneskeskapt. Man blir klimadissident av mindre, hvis man bare orker å tenke, og ikke søker å tilfredsstille et religiøst behov gjennom dette massehysteriet.
JOBB peker på et annet forhold som er helt hinsides all fornuft:
Biodrivstoff. Dette produseres i dag på matjord, og man kan ikke produsere matvekster og drivstoffvekster samtidig. I mediedemagogien hevdes det at klimakrisen fører til økte matpriser. Javel? Men når arealer tidligere brukt til korn nå skal brukes til biobrennstoff venter man vel ikke synkende kornpriser? For kornprisene går opp, og det er akkurat hva man må forvente. Dette har allerede begynt å gå ut over de genuint fattige, de har i dag problemer med å betale for maten med dagens priser, vi ser dette i Latin-Amerika f.eks. Det billigste kornslaget er mais, men mais har nå gått så mye opp i pris at ikke alle har råd til daglige måltider. Hvor er hylekoret da blitt av? Alle "de fattiges venner" i det norske vewnstreorienterte miljøet?
"Noen" (andre!) må ta til fornuft her og sette ned foten for denne forskrudde ideen med biodrevne biler.
Videre avlegger JOBB Stortinget en visitt. Der har man fått det for seg at folk spiser for mye kjøtt. Fra Høyre kommer det forslag om å heve momsen på mat igjen til 25%, tett fulgt av Venstre. Venstre med "mennesket i sentrum" gjør seg altså til talsmann for å tvinge folk til å bli vegetarianere. Høyre vil vi ikke kommentere, for det partiet er absorbert fullstendig av kollektivistisk tenkning. Etter "Barskogvern" og "Kvinnekvotering inn i styrer" kan vi begrave partiet som borgerlig, de er i dag kun plysjavdelingen i AP.
Interessant er det også at økte priser på kjøtt ikke skal komme produsentene tilgode, de skal inn i statskassen, takk.
Vi vil anbefale alle som kan å bli faste lesere av JOBB, dette magasinet står på logikkens, fornuftens og vitenskapens side i en stadig mer forvrøvlet debatt.
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Gulag i ny versjon
Monday, January 07, 2008, 13:35
Godt Nyttår!
Det begynte med at Stein Erik Hagen i et portrettinterviu i fjor i Dagens Næringsliv slo til med å si at norske myndigheters innblanding i næringslivet blir mer og mer lik den ufriheten som rådde bak jernteppet, før Sovjet og satelittene i Øst-Europa falt, dvs. at kommunistdikaturene ble kastet på dør.
Like etterpå får Hagen følge av Olav Thon, som sier seg helt enig i Hagens fremstilling. Fra interviu med DN.no:
- Norge er den siste sovjetstat
Eiendomskongen Olav Thon er enig med Stein Erik Hagen i at Norge snart kan sammenlignes med tidligere Øst-Europa.
Lenke til interviuet HER.
Fordelingsillusjonen
Stoltenberg slår tilbake mot Hagen, og serverer oss dette "gullkornet":
Hagen selv burde være mer takknemlig for det velferdssamfunnet har
gitt ham og hans familie, mener han.
Stein Erik Hagen har tjent meget godt på at kjøpekraften er godt fordelt i Norge. Det har gitt ham kunder og en etterspørsel som har bidratt til at han har tjent sine penger. Hagen er selv et bevis på at det er mulig å bli rik her i landet, sier Stoltenberg.
Stoltenberg prøver her å sementere sosialstatens fordelingsillusjon, og han baserer seg på en keynesiansk forestillingsverden. Det er fortsatt noen som klamrer seg til den og ikke kommer seg videre.
Men stadig flere er vel kommet forbi det punkt der vi lar oss lure av dette. Dette er bare prat.
28/12-07 hadde Torbjørn Jagland et debattinnlegg i Dagsavisen. Han viser til at vi stadig observerer at det er fattige i Norge, og det er disse som virkelig har falt igjennom. Hva med alle de andre?
Her er Jagland virkelig sitatverdig:
Jeg vokste oppmed etterkrigstidens store fellesskapsprosjekt: Å sikre økonomisk vekst, retttferdig fordeling og sosial velferd for alle. Målet var å avskaffe fattigdommen og løfte samfunnets størsteklasse. Sett i ettertid var det en forholdsvis lett politisk oppgave å løfte flertallet fordi detvar jo dem som utgjorde fellesskapet.Ved at de fikk en lønn å leve avkunne de betale skatt og dermed finansierehele velferdssystemet selv - dvs. sitt eget fellesskap.
Nettopp. Som vi skulle sagt det selv. Inntektsfordeling i dette systemet blir illusorisk, alle betaler inn og så fordeles noe tilbake til alle de samme igjen. Vi må se bort fra de beløpene som forsvinner for å holde liv i de som har søkt en karrierevei i det offentlige for å holde karusellen gående. Jagland ser det sikkert ikke, men denne beskrivelse er en glimrende begrunnelse for å droppe hele systemet. Frivillige, private ordninger hadde klart jobben bedre, og da hadde den enkelte hatt en individuell avtale med sitt forsikringsselskap som ga dem et kontraktsmessig krav, i stedet for å stå med luen i hånden hos pengeutdelerne og håpe at (det stadig skiftende) regelverket ville gi dem uttelling. Hvis alle får en lønn å leve av, hvorfor skal de da bli utsatt for et offentlig velferdsmonopol som fjerner alle individuelle valg? Man kunne like godt startet private velferdsforeninger etter samvirkemodellen, tegnet forsikringer hos forsikringsselskapåer e.l. og fått like stor, eller større trygghet. Hva slags trygghet har vi når det gjeder folketrygdens pensjonsutbetalinger? Selv om politikerne later som om denne er hevet over tvil, vet de fleste at så ikke er tilfelle. En privat pensjonsordning hadde nok vært adskillig mer forutsigbar. Innerst inne vet Stoltenberg dette, men bordet fanger. Vil han forsette som statsminister må intet slikt nevnes.
Statsminister Jens Stoltenberg reagerer på at det har vært slik klaging fra rikfolk helt siden Johan Nygaardsvold ble statsminister i 1935 (Aftenposten). Så han prøver etter beste evne å tåkelegge selve debatten ved å påstå at dette bare er syting. Dette kan han gjøre fordi han ikke møter noen seriøs mostand fra "høyresiden" (hvor nå den ble av). Men er det noe argument at folk har reagert på AP-politikk så lenge den har vært ført? Er det illegitimt? Noe man skal ha seg frabedt? Folk må se å falle inn i folden?
Men så kommer Kristin Halvorsen på banen:
– Det er en hån mot dem som opplevde diktaturene i Sovjetunionen og før murens fall i Øst-Europa, sier Halvorsen.
Legg merke til hvordan dette utsagnet vrir debatten bort fra hva den egentlihg dreier seg om.
La oss spørre: Hvorfor er det en hån mot de tidligere øst-borgerne å påpeke at vi i Norge nå er på full fart inn i samme situasjon? Er det fordi vi i vårt tilfelle er på vei dit takket være flertallsbeslutninger, og at flertallsbeslutninger er "hellige"?
Er det en hån mot dem at vi enda ikke blir fengslet for våre meningers skyld, selv om det meste annet er på plass? Joda, de hadde nok mindre frihet i øst når det gjaldt rett til politiske ytringer. Men hva med økonomiske frihet? Joda, det er enda ikke en forbrytelse å drive privat næringsvirksomhet i Norge, slik det var under de nevnte kommunistregimene.
Man hva så? Trenger man å gjøre det til en forbrytelse? Langt ifra. Man kan gjøre det langt mer subtilt: Man setter opp et byråkratisk rammeverk som er så kontrollerende og så raskt til å iverksette drepende sanksjoner at man får begrenset sitt handlingsrom til nær null. Det finnes ingen grenser for hvordan dette handlingsrommet kan innskrenkes. "Hvis dere ikke gjør som vi sier, vil vi tvangsoppløse bedriften deres!" Denne pisken er en nokså ultimat pisk, og hva skal man gjøre annet enn å innordne seg, eller flagge ut?
Vi fikk ett godt eksempel da Ramin Osmundsen eksplisitt truet med å tvangsoppløse de bedrifter som ikke sørget for 40% kvinneandel i ASA-styrene innen fristen. Hadde hun våget å tvangsoppløse større norske industriforetak? Det tviler vi litt på, for da hadde hun satt mange LO-organiserte arbeidere på gaten. Hva om eierne hadde trukket dette ut med den begrunnelse at de enda ikke hadde lykkes med å finne kvinner med relevant bakgrunn for de aktuelle styreverv? Hva skulle staten gjort da? Skulle de selv oppnevnt noen fra egne rekker og sagt at det fikk holde? Det er meget synd at ingen tok mot til seg for å teste dette ut.
Skal man velge inn kvinner kun for kjønnets del, eller skal man ha rett til selv å bestemme hvilke kvalifikasjoner som må være på plass?
Men dessverre, ingen våget å utfordre Goliat, så dette viser hvilket
handlingsrom som foreligger.
Så nei, Kristin Halvorsen, det er ingen hån mot kommunsit-borgerne å hevde at vi er på vei inn i deres situasjon. Det nytter ikke å skjule seg bak at metodene er mer subtile , det nytter ikke å skjule seg bak det faktum at vi her i landet ikke har noe Gulag. For i stedet har vi et regime som mar full kontroll over folks økonomiske posisjon. Man kan med et par pennestrøk forårsake folks økonomiske ruin, og dette er enkelt siden regleverket er skreddersydd nettopp for dette. Og skulle det forefinnes et hull i regleverket blir det raskt tettet. Derfor slipper man å stue vekk folk på mørkeloftet (Gulag). Man kan bare frata dem sitt utkomme, da vil det ikke lenger nytte å kjempe mot overmakten.
Dette er et skrekk- og terrorregime bak et brodert silkeforheng, det er Gulag i ny versjon. Gulag er avskaffet og erstattet med noe minst like effektivt, og vi ser at ingen våger å opponere! Sosialister fornekter seg aldri, de styrer ved å skape skrekk (som Stalin gjorde) - forskjellen er bare at ingen blir henrettet, fengslet eller sendt bort i leire, de blir i stedet fratatt hele eller store deler av sitt levebrød. Vi så det samme da Valla ble justisminster, og da hun ble LO-leder. Arbeiderbevegelsen hadde intet filter som sørget for å holde slike som henne borte fra makten, så vi har hatt en rendyrket stalinist både som justisminister og LO-leder. Det tjener dem ikke til ære.
Hun ble riktignok fjernet, slik at de mest ekstreme utslag av arven fra Lenin og Stalin forsvant. Men også i sosilademokratiet lever denne arven i understrømmene.
En moraldebatt
Thon hevder han kunne generert 1.000 M NOK mer i skatter om hans medarbeidere kunne drive med noe produktivt i stedet for å etterkomme alle slags idiotiske pålegg fra byråkrater som har dette som karrierevei. Men dette blir klassifisert som syt, det også.
Stoltenberg møter slik relevnt kritikk med floskler: "Hva er det dere klager for? Både Hagen og Thon er jo nettopp eksempler på at det går an å bli rik i Norge."
Goddag mann ... økseskaft.
Man regner med at ved å bruke karakteristikk- og utskjellingsmetoden slipper man unna å gå inn i en reell agrumentasjon.
Men et viktig problem er at kritikerne benytter et effektivitets-argument, og kritiserer statens regulerings- og regelverk-mani. Slikt kan relativt lett avvises som syt, for denne kritikken ansees for å være "snakk for sin syke mor".
Hva om kritikerne reiste kritikken på et moralsk grunnlag? Hva om de tvang de rødgrønne til å gi en moralsk begrunnelse for sitt skatte- og reguleringsflåeri, ved å begrunne hvorfor dette er umoralske handlinger? Hva om man kunne få debatten satt som en moraldebatt? Det ville gitt en helt annen arena. Da vil handlingenes formål komme klart frem i lyset og vi ville fått satt søkelyset på individualisme kontra kollektivisme. Er mennesket en grå celle i et ansiktsløst kollektiv, eller er mennesket et unikt mål i seg selv? Denne debatten reises ikke overhodet, og dermed slipper de rødgrønne alt for lett. Hvorfor er det peron A's ansvar å sørge for (ved politisk tvang) at B,C,D... osv. skal kunne leve ubesværet uten å måtte anstrenge seg for å planlegge og ta ansvar for sitt eget liv? Hva kan de rødgrønne begrunne dette ansvaret med ut over at de gjør det gjeldende ved å bruke rå makt og vold? Hvorfor skal det være et argument at de som har vært mest produktive og dermed tjent mest skal være forpliktet til å være statens melkekyr?
Det er dette som er den egentlig debatten, men den tør ingen reise, eller så skjønner de ikke at det er her man må sette inn angrepet. Hjernevasken om at kollektivsimen er moralsk velbegrunnet har vært effektiv, så man tenker ikke i de baner. Kanskje kan Hagens og Thons dissident-aktivitet bane veien for litt anereldes tenkning?
Vi klarer ikke å spenne sosialdemkratiet på pinebenken før vi går i strupen på dem med en moralsk basert debatt. Vi må vise at deres etiske teori er nødt til å basere seg på tvang og trussel om vold, mens vår etiske teori er basert på beskyttelse av individers rettigheter, dvs. individuell frihet.
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Thorium - et nytt energieventyr?
Friday, December 21, 2007, 20:44
Norge har en av verdens største forekomster av det radioaktive grunnstoffet Thorium (th). Dette gir oss en fantastisk mulighet til å etablere en sikker ren og nær "evigvarende" tilførsel av elektrisk energi. Denne energien kan gjøre oss uavhengig både av olje og gass (da gjør vi oss også uavhengig av regimer som ikke akkurat utmerker seg med et demokratisk sinnelag).
Problemet med solenergi er at den ikke kan produseres om natten, ei heller ved tett skydekke. Vindkraft er avhengig av at det blåser, og selv om man plasserer vindmøllene ute i havet hvor det blåser jevnlig, kan det også her være stille vær. Når det gjelder vannkraft er vi avhengig av at det sner/regner. Alle disse måtene å produsere kraft på avhenger av forhold utenfor menneskelig kontroll. Men en Thorium-reaktor vil gi oss full kontroll, og en stabil energitilførsel uavhengig av sol, vær og vind. Gasskraft er etter vår oppfatning kun ønsketenkning, rett og slett fordi gassen ligger høyt i pris, og det vil ikke la seg gjøre å oppnå lønnsomhet i produksjon av strøm basert på gass. Strømprisene er såpass lave at de ikke gir dekning av kostnader og fortjeneste. "Alle" tar det visst som en selvfølge at statem må subsidiere kraften, men det vil neppe staten gjøre. Det eneste staten vil gjøre er å etterkomme miljølobbyens absurde påstander
om at utslipp av CO2 fører til en drivhuseffekt som igjen forårsaker global oppvarming. De vil derfor gjennomføre en CO2-rensing på Mongstad som naive Stoltenberg har døpt "den norske månlelandingen". Men hvis han hadde gått i mot dagens absurditeter, hadde antagelig hans dager som statsminister vært talte, så det er best å produsere den mengde floskler som trengs for å holde det gående.
Vi leser nå nesten daglig om forskere som imøtegå antagelsen om Co2, drivhusefekt og oppvarming, og det blir tydeligvis flere og flere av dem.
Den norske geologen/geokjemikeren Tom V. Segalstad (UiO) er en av de her på berget som nå hevder at denne antagelsen ikke stemmer med virkeligheten. Segalstad er også tidl "expert reviewer" hos IPCC:
It is a search for a mythical CO2 sink to explain an immeasurable CO2 lifetime to fit a hypothetical CO2 computer model that purports to show that an impossible amount of fossil fuel burning is heating the atmosphere. It is all a fiction."
Det er å håpe at flere vitenskapsmenn ved norske universiteter våger å ta bladet fra munnen nå, for CO2-jippoen har kompromittert det etiske grunnlaget i den såkalte klimaforskningen, innenfor dette feltet produsereres påviselig større mengder junk science. Et fremtredende ekesmpel er "hockeykøllegrafen". Hva om dette skulle få smitteffekt på andre fagfelt? Da ville "Jo Sudbø" bli regelen i stedet for unntaket. Vi vet at dette bekymrer flere og flere, og dette har også vært omtalt i UiO's forskningsmagasin Apollon.
Segalstads hjemmeside finnes her.
Hva er så et Thoriumkraftverk? Rent prinsippielt er det nådestøtet mot miljølobbyen. De klarer ikke å assosiere denne teknologien med de vanlige faremomentene forbundet med urandrevne verk (nedsmelting, utslipp av radioaktivitet, faren ved atomavfall osv.) Selv om moderne uranverk er svært sikre, vil miljølobbyen krisemaksimere uansett, slik de alltid gjør.
Men nå får miljølobbyen et dilemma: Skal de trekke labbene tilbake, eller skal de stå frem og avsløre sin egentlige agenda? Deres egentlige agenda er ikke faren for forurensning, det er faren for økende velstand. Økende velstand er det som må til for å bekjempe fattigdom, bygge bedre infrastruktur og ebedre medisinske behandlingstilbud. Men rett under overflaten hos miljøbevegelsen kan vi avlese sterk motstand mot velstandsøkning. De blir rett og slett moralsk forarget over at folk flest får det bedre materielt sett. Dette er deres akilleshel, det er denne vi bør hugge av. Vi tror ikke at folk flest ønsker å bli fortalt at de må gi avkall på en velstandsøkning som vil gi dem både et mer behagelig og et mer rikholdig liv. Selv om vesntresiden ikke liker det, og moraliserer sterkt over det, så vil folk allikevel bottom line arbeide for både å overleve og å forbedre sitt eget liv mest mulig
Et Thoriumkraftverk er som følger, rent teknisk:
Reaktor uten kjedereaksjon
Thoriumreaktoren ble første gang foreslått av Carlo Rubbia, nobelprisvinner og direktør ved CERN, det europeiske forskningssenteret for partikkelfysikk i Geneve, fram til 1993.
Thoriumreaktoren kan ikke "løpe løpsk". Den vil stanse opp hvis den ikke blir tilført energi utenfra. En ukontrollert kjedereaksjon som i Tsjernobyl-reaktoren er fysisk umulig.
Reaktoren er også slik konstruert at hvis den saboteres og med vilje drives for hardt, vil det smeltede blyet rundt reaktoren renne inn i de sentrale delene, stanse reaksjonene og kapsle reaktoren inn i en størknet blysarkofag.
Brenner opp kjernefysisk avfall
Et vanlig kjernekraftverk bruker uran 235 som brensel. Dette er et sjeldent stoff, og spaltningsproduktene gir atomavfall som er radioaktivt i mange tusen år.
Plutonium er et slikt stoff. Plutonium kan også brukes til å lage «skitne» atombomber som sprer mye radioaktivitet.
Thoriumreaktoren kan bruke plutonium og andre farlige spaltningsprodukter som brensel, og bryte dem ned til svært små mengder av mindre farlige stoffer som er radioaktive i langt kortere tid.
Forskning.no har en animasjonen som viser hvordan verket fungerer teknisk.
Altså, dette er et atomkraftverk som ikke kan komme ut av kontroll (smelte ned) og som har et ubetydelig avfallsproblem. Det kan heller ikke produsere materiale til kjernefysiske våpen. Kanskje noe å tenke på for Iran? I så fall ville de jo være helt utenfor mistanke om at de egentlig driver utvikling av militær atomteknologi for å øke sin innflytelse i verden, ved at de skaffer seg nukleær slagkraft.
Vi glemte nesten å nevne at et Thoriumverk ikke slipper ut CO2. Ikke at det hadde spilt noen rolle, for dette ville ikke ha påvirket klimaet,
men det ville stoppet munnen på CO2-hysterikerne. Vi lurer på hvordan miljølobbyen vil gripe det an, dersom stadig økende del av verdens energibehov ble dekket at helt ren energi som også er langsiktig stabil? De ville havne i skyggenes dal, hva skulle de stå frem på TV og åje og akke seg om da? Det vil ikke være noen utsettelse av CO2-rensning å klage på, ikke mer mas om de sårbare områdene i Lofoten, osv osv osv. Alle disse sakene som har gitt bevegelsen momentum pga. høy aktualitetsprofil vil forsvinne, så hva skal de finne på?
Et annet problem som politikerne stilltiende holder unna debatten er meget delikat:
Dersom oljen gradvis mistet sin betydning som verdens energibase, hva skulle man ad fore statskassen med? Hvordan skulle befokningens forventniger til en bærekraftig velferdsstat innfris? Den innfris ikke i dag en gang, men det betyr ikke at forventningene blir redusert, for politiske løfter om mer velferd er nesten hele raisom d'etre til det politiske miljø.
Riktignok har Norge store Thoriumforekomster, men vi er ikke alene. Og utvinningen er sannsynligvis betydelig billigere enn å produsere olje og gass til havs, på stadig stigende dyp.
Dilemmaet er at norsk offentlig økonomi er sterkt avhengig av utvinning, salg og brenning av fossilt brensel! Det offentlige (og monopoliserte) pensjonssystemet er f.eks. bankerott uten tilførsel av oljepenger, og selv i dag er pensjonsfondet vesentlig for lite til å dekke alle forpliktelsene. Men vår oppfatning av dette er at det store flertall må ta det de får, de har trodd på politiske løfter om at staten er den som best kan sikre folks alderdom, og at ingen private løsninger må få lov til å komme i veien for denne myten. De som årvisst har stemt på de partiene som i størst grad går inn for å holde private løsninger utenfor pga. hysterisk redsel for at noen skal få en femtilapp mer pr. måned i pensjon enn gjennomsnittet, vil få som fortjent om systemet bryter sammen.
Politikerne må egentlig se bort fra miljølobbyen og dele ut letekonsesjoner overalt hvor oljeselskapene er interessert, og raskest mulig pumpe opp og selge den oljen som finnes, før olje konvergerer mot noe uinteressant svart kliss som ingen er interessert i, unntatt til noe petrokjemi. Både oljeprisen og miljøbråket taler mot oljen, i tillegg til geopolitiske forhold. Men hvis oljen presses på defensiven vil statskassen få svi, og da har norske politikere (der de aller fleste er utsrakte statsdyrkere og anti private løsninger) et alvorlig forklaringsproblem. Uten oljepenger er ikke velferdsstaten bærekraftig på dagens nivå særlig lenge. Kanskje må man tom. stramme inn på pengesendingene til palestinerne, skjønt det sitter nok langt inne.
Hvordan skal man da sole seg i glansen av egen fortreffelighet i FN-kretser?
Med disse oppløftende betraktninger vil vi ønske våre lesere en riktig god jul og et fremgangsrikt nyttår. Vårt håp er at klimalobbyen går ut av 2008 ribbet for troverdighet.
Dyrk Mammon er tilbake i januar en gang, når er avhengig av begivenhetene i verden og her i andedammen.
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Bak klimakulissene
Tuesday, December 18, 2007, 20:18
Vi som er klimafornektere er kanskje ikke så lettlurt som det store flertall. Vi har heller ikke noen politisk agenda som går ut på etablering av en global sosialistisk fordelingsøkonomi, der dårlige, udugelige og korrupte venstreorienterte eller islamistiske regimer skal premieres for sin udugelighet ved at Vesten tvinges til å holde liv i dem ved pengeoverføringer.
Vi fristes til å legge inn et knippe sitater:
* "No matter if the science is all phoney, there are collateral environmental benefits.... climate change [provides] the greatest chance to bring about justice and equality in the world."(Christine Stewart, Canadian Environment Minister, Calgary Herald 14 Dec 1998)
Det kan vel knapt uttrykkes klarere hvilken agenda som ligger bak?
* "A global climate treaty must be implemented even if there is no scientific evidence to back the [enhanced] greenhouse effect"
(Richard Benedict, US Conservation Foundation)
Og hvorfor det?
* "We've got to ride the global warming issue. Even if the theory of global warming is wrong, we will be doing the right thing"
(Tim Wirth, former US Senator)
Så vet vi det!
* "Isn't the only hope for the planet that the industrialized civilizations collapse? Isn't it our responsibility to bring that about?"
Maurice Strong, Head of the 1992 Earth Summit in Rio de Janeiro
Dette har vi hevdet hele tiden. Miljøbevegelsen ønsker å angripe hele den industrialiserte kultur, og de ønsker å ødelegge den velstanden denne har fremskaffet.
En, som har vært med fra begynnelsen og kjenner miljø-miljøet og utviklingen der, ut og inn, fra innsiden, er stifteren av greenpeace Dr. Patrick Moore. Han skrev flg.:
* "There were always extreme, irrational and mystical elements within our movement, but they tended to be kept in their place during the early years. Then in the mid-Eighties the ultraleftists and extremists took over. After Greenham Common closed and the Berlin Wall came down these extremists were searching for a new cause and found it in environmentalism. The old agendas of class struggle and anti-corporatism are still there but now they are dressed up in environmental terminology."...
Det kunne knapt vært sagt tydeligere. Dette er ytre venstre i spill,
og nå har de funnet en metode som langt overgår klassekamp-retorikken.
Problemet er bare at det er for få enda som gjennomskuer dem.
Oppsiden er at det er stadig flere plagsomme forskere som skyter CO2-lobbyens påstander i senk. De kommer med skikkelig funderte resultater, og den ene etter den andre viser at "Menneskeskapt global oppvarming med påfølgende klimakatastrofe" er et marxistisk skremmebilde som kun har makt til venstreaktivistene som mål.
Vi anbefaler en kikk på Onar Åms klimabogg.
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Olje og gass i et strategisk maktspill
Monday, December 17, 2007, 01:02
Russland fester grepet, og fanger Europa i sitt nett av gassledninger. Vi vet allerede (Ukraina) at Russland ikke nøler med å bruke gass som utpressingsmiddel hvis noe går dem imot. Russlands strategi er ikke først og fremst av militær art når det gjelder å gjenreise landet som stormakt. Det er olje og gass som er middelet, eller rettere: Verdens avhengighet av olje og gass som energibase.
Russland har store mengder tilgjengelig, særlig av gass, og Stockman-feltet ligger som en hyggelig reserve i bakhånd, dette er verdens største gassfelt så langt.
Dagens store bekymring i verden er "hjelp vi skal alle dø i en klimakatastrofe". Dette er hovedfokus overalt hvor man snur seg.
Ingen ser ut til å ta inn over seg at klimaet alltid har hatt naturlige variasjoner, og vil fortsette å ha det. Vi tror at store masser av rimelig sekulært orienterte mennesker får dekket et undertrykekt religiøst behov i denne hallelujabølgen. Dette betyr at virkelige (og relle observerbare) bekymringer ikke kommer på dagsorden. Menneskelig CO2-produksjon har et helt minimalt bidrag til global oppvarming, hvis noe bidrag overhodet. Ingen ser ut til å bry seg om at det enda ikke er fremlagt studier/undersøkelser/målinger/analyser som viser at der virkelig er en signifikant sammenheng med CO2-utslipp og oppvarming.
De forteller oss jo ikke en gang hvor mye CO2 det er i atmosfæren nå i forhold til tidligere, og hvordan de måleresultatene er fremskaffet. Det eneste vi ser er propagandabilder på TV som slipper ut røyk (den ligner i mange tilfeller mistenkelig på vanndamp), og dette skal liksom være nok. Og det ER nok, det kreves ikke mer for å få hønseflokken til å fly kaklende rundt i panikk. Problemet med høns er også at selv om de blir hugget hodet av fortsetter de vissnok å springe rundt, drevet av rene krampetrekninger. Dette selv om de er gryteferdige.
Russland har i dag kvittet seg med siste rest av folkevalgt styring, i dag er det Putins vilje som rår. Det kommende presidentvalget vil gi Putins mann flertall uten særlig tvil, opposisjonen kommer ikke til orde, selv ikke Kasparov, berømt verdensmester i sjakk kan snu på dette. Så det hele koker ned til hva Putin har i sinne. Og han har Russlands storhet i sinne, han vil tilbake til Sovjettidens makt, selv om ham kanskje ikke gjeninnfører noen kommunisme. Når ideologien er makt, spiller øvrige ismer underordnet rolle, for makten kan grunnlegges på gass, olje og inntekter av samme.
Putin har ikke til hensikt å akseptere USA's dominans i verden. Denne vil han på sikt overta selv, og sjansen for dette er tilstede. Også Kina vil være avhengig av russisk energi, og når Putin stiller seg på samme side som Iran er dette opplagt rettet mot USA i neste omgang. Iran vil bli mer og mer dominerende i Midt-Østen, kanskje slipper de å gjennomføre et eget atomprogram, for Russland har et arsenal som er mange ganger støre enn USA's. Kanskje de vil låne ut noen missiler? Hensikten med dette er å presse USA på defensiven i denne regionen, og til slutt avvikle USA's innflytelse helt. Putin ønsker å ydmyke USA, og dette kan bl.a. skje ved at Ahmedinejad får sterk støtte i kulissene til å eliminere Israel. Eliminasjon av Israel vil utvilsomt være et slag mot USA.
Det nye i dette er at det ikke først og fremst dreier seg om militær makt, men makt basert på forekomster av olje og gass. Dette er verdens energibase, og hvis denne energibasen kommer mer og mer under kontroll av totalitære/autoritære regimer, vil verden forøvrig sakte men sikkert også komme under kontroll av slike regimer. Alternativet er en økonomi med stor knapphet på energi, og dette vil på kort sikt være ruinerende, siden så mye av produksjon, transport og husholdninger avhenger av energitilførselen fra disse landene.
Vi mistenker ikke politikere for å være så visjonære at det gjør noe.
Så vi tror det enda vil gå lang tid før den første vestlige statsleder får en brå oppvåkning og innser at Vesten kommer mer og mer i lommen på Russland. Hva er riktig strategisk tenkning i det scenariet som er i ferd med å utspille seg? I all beskjedenhet selvsagt. Vi mener det må være en vedvarende og intens innsats for å komme seg bort fra olje og gass som energibase. Man bør jobbe i flere paralelle spor, både med solenergi, vind, jordvarme, hydrogen og atomkraft, ikke minst bør Norge snarest begynne å utvikle kraftverk basert på Thorium.
Der er et moment til oppi dette: Det pågående CO2-hysteriet kan i sin ytterste konsekvens føre til (noen år frem i tid) at olje blir forbudt som energikilde. Dette vil være en ren flopp sett fra et miljø- og global oppvarminssynspunkt, men rent maktstrategisk vil dette faktisk være en fordel for Vesten. Da mister det stadig mer autoritære Russland sin brekkstang mot USA og Vesten, ikke nok med det, både Iran og Saudi Arabia vil miste sine fantasillioninntekter fra oljen. De totalitære kan faktisk langt på vei nedkjempes uten at det løsnes ett eneste skudd. Men da nytter det ikke lenger for vestlige ledere å sove i timen, mens Putin tegner nye kart med et tett nett av rørledninger.
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Back Next
