1. mai
Tuesday, May 01, 2007, 17:01
Hurra for 1. mai, sier noen. De andre jobber i haven og gjør klar for sommerens blomsterprakt og prydbusker.
Vi hører selvsagt med til sistnevnte kategori.
1. mai har skiftet karakter. Opprinnelig var dette en kampdag der fagforeningene demonstrerte for bedring i sine lønns- og arbeidsvilkår, de ville ha mer i igjen for strevet. Dagen var dominert av industriarbeidere, som avgjort var engasjert i produktiv virksomhet.
Der finnes vel noen slike innslag enda, men det ser nok ut til at stadig flere pressgrupper som ønsker å leve av bevilgninger over statsbudsjettet i stigende grad har overtatt. I dag er det ikke bare fokus på at den enkelte fagorganiserte ønsker mer igjen av sin egen verdiskapning, i dag er det like meget et spørsmål om å demonstrere for å få større andel i andres verdiskapning.
Og dette oppnår man ved å kreve økte bevilgninger, som igjen forutsetter større skatteinntekter.
Dagsavisen i går hadde oppslaget: Siv Jensen FrP: På kollisjonskurs med egne velgere.
Ferske tall fra TNS Gallup Forbruker og Mediaundersøkelse viser at hele 65% av partiets medlemmer mener det bør være høyere skatt på høye inntekter. Dette er iflg Dagsavisen i strid med partiets program, sitat (fra avisen): "FrP vil at inntektsfordeling skal være et resultat av den enkeltes frie valgtil å verdsette arbeidsinnsats, inntekt og fritid, og vil ikke endre denne inntektsfordelingen gjennom progressiv beskatning".
Valgforsker Hanne Marte Narud kommenterer dette ved å si at FrP-velgerne er ulik Høyrevelgerne ved at mange av dem har lave inntekter, og dermed er de mer like AP-velgerne.
Dette er også et resultat av partiets vekst, dette gjør velgerne til en mer inhomogen forsamling.
Dagsavisen fremstiller saken slik at FrP's velgere stemmer på partiet selv om de også har et sosialdemokratisk standpunkt i skattespørsmål.
Vårt spørsmål blir: Kan et politisk parti i et parlamentarisk demokrati gå til valg på noe som partiets tradisjonelle velgere er uenig i? Vi tror ikke det, ikke i lengden, det er avgjort grenser for hvor langet et parti kan gå her, selv om der er sentrale aktører i partiet som har ideologiske standpunkter som ikke helt faller sammen med velgernes standpunkter.
Vi har forstått at FrP ønsker å flate ut skatteprogresjonen, men de vil neppe ta skrittet fullt ut og introdusere et helt flatt system etter innslagspunktet for den flate satsen.
De ønsker nemlig et solid minstefradrag før inntekt beskattes.
På venstresiden boltrere man seg nå i karakteristikker:
- Hagen importerte en "stålblå" (bare merk ordspillet) amerikansk liberalisme midt på 80-tallet som fortsatt er FrP's politiske ledestjerne.
- Men FrP har vært utrolig gode til å tilpasse den til norske forhold. De gir inntrykk av å være som, og mene det samme som folk flest. Men markedsliberalismen ligger fast, og når det gjelder skatt betyr det at partiet står på et elitestandpunkt som nesten _ingen_ deler. Dette sier Magnus Marsdal i sin bok "FrP-koden".
Marsdal mener at ønsket om høyere skatt på høyere inntekt nærmest er en del av den norske folkesjela, og er et grunnleggende sosialdemokratisk og ikke minst norsk standpunkt.
Ja, vi tror faktisk at Marsdal kan ha et solid poeng her.
Da Høyre kapitulerte og forlot sine skatteløfter i det siste budsjettet fra Bondevik II-regjeringen kan det være fordi partiet forsto at stilt overfor en irrasjonell "folkesjel" nytter det ikke å argumentere, og heller ikke å gå på tvers av denne.
Dette leder til en meget grim konklusjon.
Marsdal uttrykker det godt: Når det gjelder skatt står på FrP på et elitestandpunkt som "nesten ingen" deler.
Det er av interesse å holde på inndelingen elite og "den jevne mann", dette er en god inndeling. Vår oppfatning er at det verdiskapning, nye ideer, geniale teknologiske gjennombrudd, solid vekst osv. er et elitefenomen. "Den jevne mann","de vanlige", "flokken" kan intet av dette, men er i stedet avhengig av at den lille over gjennomsnittet intelligente elite skaper virksomhet som gir "flokken" et utkomme. "De vanlige" kan ikke annet enn å følge med strømmen, og de har ikke perspekiv nok til å se nye muligheter når store forandringer presser på.
Derfor vil de alltid rotte seg sammen og bekjempe all forandring og all omstilling.
Deres mål er å vandre inn og ut av den samme porten fra man begynte i jobb til man blir pensjonert. Intet må få lov til å forstyrre dette, selv om alle de grunnleggende forutsetningene som bedriften i sin tid ble grunnlagt på etter hvert har falt sammen.
De gripes av en iskald redsel for alt som smaker av forandring, og alt som smaker av risiko, og får nærmest panikk ved tanken på at de selv må ta ansvaret for sitt eget liv.
Ut fra dette utleder de at de må ha "rett" til en fast jobb, uansett om det er bedriftens kunder som støtter opp om denne ved å betale regningssvarende priser for produktene, eller om man får pengene fra staten når ingen lenger vil kjøpe det som produseres.
Sosialistene er skåret over denne lesten, og har derfor valgt kollektivismen som ideologi. Det sosialistiske demokrati karakteriseres ved flertallsstyre uten andre innskrenkninger enn det de selv ikke våger å foreslå, for der er tross alt frie valg. Man våger ikke å true den illusoriske frihet dette innebærer, man må balansere på grensen.
Det karakterisers videre ved at eiendomsretten er avskaffet, og er erstattet med en eiendomstillatelse som er gjenstand for situasjonsbetinget vilkårlighet. Vi bare nevner alt "frem og tilbake" med reglene for beskatning av aksjeutbytte.
Vi nevner også at om en person lovlig eier et stykke land som også omfatter en strandsone, så har den norske folkesjela definert noe de kaller "allemannsretten", og denne har nærmest hellig status. Det innebærer at alle slagser har "rett" til å dekke sine lyster til rekreasjon i en strandsone andre har betalt penger for, og dette riffraff er ikke alltid like nøye med hvordan de oppfører seg. Noen tar selvsagt hensyn, men de som ikke gjør det kan pukke på sin "allemannsrett". I USA kalles dette "trespassing", noe eier slett ikke behøver å finne seg i.
Vil den ærede leser ta ovennevnte ansamling i øyensyn er det bare å diskret plassere seg i nærheten av en 1. maidemonstrasjon. Bildet av lammet og ulvene renner oss i hu.
En ulv alene kan man nok hamle opp med, for ulven er et flokkdyr. Men bare prøv å finne ut hva resultatet blir når en flokk ulver samles der det er noen lam i nærheten. Når man tar opp til avstemning hva som skal bli dagens middag er utfallet garantert: Det blir lammestek. Det nytter ikke for lammene å stemme imot, de er ikke mange nok.
Det er dette som skiller det sosialistiske demokrati fra den konstitusjonelle republikk: Sistnevnte har klare grenser for hva et flertall kan tillate seg å vedta på mindretallets (les: elitens) bekostning. Blant annet er eiendomsretten beskyttet mot flokkdyradferd.
Førstnevnte har som sagt ingen andre grenser enn det man til enhver tid tar den politiske risikoen på å bringe opp til avstemning. Forøvrig blir de som kaller seg sosialdemokrater rare i ansiktet når noen kaller dem "sosialister", og selv setter de også alltid dette ordet i "..". For de har gått bort fra meningsterror, fangeleire, fengsling og trakassering av opposisjonnelle, tortur og nedverdigende behandling. Dermed mener de at de ikke behøver å stå til ansvar for dette velkjente bildet av sosialistisk praksis. Deres hersketeknikk er mye sluere: De har valgt "omsorg" og klassifsiering av "svake grupper" som teknikk for å kontrollere mennesket, og man kommer ikke utenom den offentlige omsorgens klamme grep.
Den norske folkesjela elsker dette, og vi har til nå hørt få protester da Gerhardsenregimet etter WWII begynte sin jakt på sigøynere og tatere (kastrering f.eks), slike som var på reisefot og ikke innordnet seg sosialistenes A4-samfunn.
Den norske folkesjela må ha elsket dette også. Men da den ble trampet på av nazistene i 1940-45 tok den sin smålige hevn ved å gjennomføre det strengeste rettoppgjøret mot landssvikere i hele Europa, til tross for at okkupasjonen av Norge var ganske "dannet" i forhold til andre europeiske land.
Ikke slik å forstå at noe nazistene gjorde var bra, tvertimot.
Men Hitler ga Norge en relativt mild behandling, så andre hadde nok mer å hevne enn Ola Dunk.
Vi vil nå reise et meget fundamentalt spørsmål:
Hvorfor skal iderike, intelligente mennesker med teft og handlekraft etablere virksomhet innefor de grenser som "den norske folkesjela" setter? Hvorfor skal man utsette seg selv for den vilkårlighet som følger når flokkdyradferden plutselig vender seg mot ens egne genuine interesser? - når det blir klart at avstemningen har konkludert med at i dag tar vi lammestek til middag?
Vi mener svaret er like fundamentalt: "Protect your assets"
eller "beskytt dine verdier". Hold din virksomhet borte fra flokkdyrenes valplass, hold den unna Youngstorgets hat mot eliten, de som lykkes med sitt verdiskapende intellekt.
Hold den langt borte fra den jurisdiksjon som kalles "norsk".
Dere er ikke til for flokkens del, dere er ikke dagens middag bare fordi det passer flokken å kaste seg over de som peker seg ut som middagsmat, med den begrunnelse at de står lagelig til for hugg, fordi de har "noe å ta av", som er "mer enn vårs".
Skipsreder John Fredriksen har gått foran og brøytet vei, og vist hvordan man håndterer flokkdyr. Man velger dem bort og holder seg til sivilisert omgang i stedet.
La dette være vår 1. maiparole.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Frihetssiden
Wednesday, April 18, 2007, 22:52
På Onar Åms Lillablogg finner vi en ypperlig artikkel om Høyresiden.
Artikkelen innrømmer at Høyresiden har sluppet unna kritikk på bloggen, fordi venstresiden har hatt det primære fokus.
Men artikkelen retter opp dette, og viser at høyresidens begreper som konkurranse, konkurranseutsetting og valgfrihet har svært lite med økonomisk liberalisme å gjøre.
Så når venstresiden hamrer løs på Høyre med kritikk av at partiet er "markedesliberalistisk" (for dem et skjellsord)
så er dette en forfeilet kritikk. Den viser bare at de ikke skjønner hva de snakker om.
Om konkurranseutsetting sier artikkelen følgende:
Følgelig er stykkprisfinansiering, konkurranseutsetting og andre bastardbegreper ikke annet enn statlige forsøk på å lage lekemarkeder, ikke ulikt små barn som leker doktor. Virkelig liberalisering betyr ekte privatisering av offentlige tjenester, altså private tjenester som finansieres direkte av kundene selv, ikke gjennom skatteseddelen og subsidier.
Det artikkelen påviser er at Høyre benytter sosialdemokratisk politikk ved at også de krever inn skatter for å finansiere kollektive tjenester, en den eneste forskjellen er at tjenstene settes ut på anbud til private aktører i stedet for at de produseres i kommunal regi.
Og når anbudsprinsippet benyttes vil man som regel velge laveste anbud, og dette garanterer på ingen måte kvalitet.
Vi har hatt en rekke tilfeller som viser nettopp kvalitetssvikt i konkurranseutsatte tjenester.
Slike løsninger finnes ikke i liberalitisk politikk. Liberalister vil fjerne det offentlige som skjermbrett mellom kunde og leverandør, og i stedet frigjøre helse- og omsorgstjenester fulstendig fra offentlig sektor.
Dette er den eneste måten man kan få etablert et fungerende marked, der kunden selv kan velge og reagere på lavkvalitets tilbud ved å velge andre leverandører, frigjort fra kommunal innblanding.
Liberalister prioriterer frihet fremfor alt annet.
Som artikkelen sier det:
Valgfrihet er en velbrukt floskel på høyresiden, gjerne i samme åndedrag som konkurranseutsetting. Men det er potensielt stor forskjell mellom individuell frihet og valgfrihet. Med sistnevnte mener gjerne høyresiden at man skal ha mange valgalternativer å velge mellom, men nevner ikke at måten disse alternativene ofte skapes på er ved å krenke andres rettigheter.
Individuell frihet betyr frihet til å bestemme over eget liv og egen eiendom så lenge man ikke krenker andres tilsvarende rett til å gjøre det samme, hverken mer eller mindre. Om dette av og til fører til færre valgalternativer får det bare være. Individets rettigheter er viktigere enn valgfrihet for en hver pris.
Liberalisters etiske fundament er individers rettigheter,
retten til å søke lykken, retten til selvrealisering.
Dette er inkompatibelt med høyresidens metode der man ved tvang må betale vinneren av en anbudsrunde innen f.eks. eldreomsorg, for det offentlige har fortsatt truffet alle valg for den enkelte. Da er man henvist til å velge mellom er de alternativer kommunen har bestemt.
Det er utelukket at en privat tjenestetilbyder rett og slett etablerer seg med et alders- eller sykehjem og tilbyr dette direkte til borgerne, som helt uavhengig av kommunalt byråkrati og fagforeningspamper benytter tilbudet basert enten på egne oppsparte midler, eller basert på forsikringsordninger som dekker slike utgifter.
Artikkelen kommer så med et resonnement som ikke-liberalister høyst sannsynlig aldri har tenkt på, og som viser hvilken skillelinje som går mellom Høyresiden og liberalismen:
Det åndelige og moralske aspektet forsvinner ofte i høyresidens politiske budskap, og dette er synd. Essensen i liberalismen som politisk system er ikke penger, men individuell frihet, og dette innebærer ofte helt andre verdier enn å skaffe seg mest mulig penger.
Høyresiden har i likhet med venstresiden blitt forpestet av materialismen, en forferdelig filosofi som reduserer mennesker til penger, miljø, gener og atomer. Materielle goder er selvsagt viktig, men uten det åndelige aspektet blir alt dette fryktelig hult. Vi trenger mer enn vann, mat og klær for å leve fullgode liv. Som mennesker er vi født med fri vilje og dette er en muskel vi må trimme daglig, ellers forvitrer og vegeterer vi.
Materielle goder har størst verdi for oss når vi produserer dem selv, og det å mestre sitt eget liv gir større tilfredsstillelse enn å bli passet på av en faderlig stat. Livet handler altså om mer enn penger, det handler om at hver og en av oss er gud i sitt eget lille univers.
Det vil kanskje nå gå opp for flere at liberalister ikke passer inn på høyre-venstreaksen.
Noen på høyresiden (neppe flertallet) vil kalle seg "liberale konservative", men det blir en contradiction in terms.
Liberalismen er ikke konservativ overhodet, den er i dag den mest radikale ideologi på markedet. Grunnen til det er at den ønsker å ta et fundamentalt oppgjør med hele den sosialdemokratiske velferdsstaten i alle dens avarter, herunder Høyres modell for konkurranseutsatte offentlige tjenester.
Alle de andre partiene kappes om å kapre velgere ved å fortelle dem hvilke av deres påståtte problemer de vil løse ved hjelp av statlig intervensjon.
Det er ikke vanskelig å få øye på at også venstresiden vil det samme, det eneste de to sidene krangler om er hvorvidt det er kommunen eller private aktører som skal levere tjenestene.
Og dette blåser de opp langt ut over enhver fornuftig proporsjon. De står sammen om det som teller, nemlig at noens retter skal krenkes ved at de skal tvinges til å betale gildet både for seg selv og alle andre, uten å ha noe valg.
Etter liberaistens oppfatning er dette umoralsk.
Derfor bør ikke liberalister plassere seg noe sted på høyre-venstreaksen, Vi tilhører ikke høyresiden eller venstresiden, vi tilhører frihetssiden.
Liberalister vil kun bruke staten til å beskytte individers rettigheter, gjennom politi, rettsvesen og forsvar.
Ut over dette står det det enkelte individ fritt til å arbeide for å realisere seg selv. Det er ingen garanti for at alle vil lykkes like bra med dette, men det berettiger ikke at staten skal komme springende for å bedre resultatene til de som har gjort det bare middels bra eller dårlig.
Vi utdyper dette i denne bloggens statement of purpose. Vi har ikke så eksplisitt som i Onars artikkel uttrykt at dette ikke er materialisme per se. Vi snakker bl.a. om å lykkes intellektuelt som verdiskaper, og dette gir en fantastisk følelse. Og frihet kan føre til materiell velstand for svært mange, men det betyr ikke at det finnes noen garanti for dette.
Vi velger også friheten selv om den må kombineres med mer beskjedne materielle kår.
(PAR)
| [ 1 trackbacks ] | permalink
La oss dra til Florida
Tuesday, April 17, 2007, 19:18
På websiden Gainesville.com finner vi State income tax unthinkable in Florida
Det er ikke bare i New Hapshire at innbyggernes aversjon mot inntektsskatt har følger for skattesystemet. Også politikerne i Florida passer seg vel for å nevne denne beskatningsformen, til og med demokratene unngår dette temaet. Så i Florida nyter man også godt av frihet fra denne horrible beskatningsformen.
Igjen ser vi at skattekonkurransen er virksom.
Da endingen i skattelovgivningen som fjernet muligheten for inntektssaktt ble vedtatt var meningen å tiltrekke flere produktive mennesker, noe som i sin tur rammet stater med høyt skattenivå. Dette daterer seg såpass langt tilbake som 1924.
I Florida er det utenkelig å diskutere innføring av inntektsskatt, noe som selvsagt ellers er fristende for stater som trenger å piffe opp budsjettene sine. Det finnes jo ingen ende på gode velmenede formål, som forøvrig alltid vil virke mot sin hensikt.
Det har i det siste pågått en skattedebatt i delstaten, og republikanerne har foreslått en reform av beskatningsmetoden:
De foreslår å avskaffe eiendomsskatten for primærboligen, og kompensere for dette ved å øke merverdiavgiften (sales tax) fra 6 (seks!) prosent til 8.5 prosent.
Vi gnir oss i øynene. En MVA-sats på 6% - hvilken planet bor de på? Og å øke til 8,5% i bytte for å fjerne eiendomsskatten, samtidig som det er utenkelig å foreslå innført skatt på inntekter? Dette er definitivt ingen planet hvor sosialdemokrater finner livsgrunnlag.
La oss si det slik: Dette lyder farlig fristende, det må være ren mentalhygiene å befinne seg et slikt sted.
Dette er et samfunn hvor parasittismen ikke har noen plass, hvor ingen kan kreve (som en rettighet) at andre skal ta ansvar for deres liv og deres livsopphold.
Det er nettopp dette som er resultatet når man gjør som man gjorde i 1924: Sette i gang et program for å tiltrekke seg produktive verdiskapere og la dem beholde produktet av sin innsats. Dette fremmer egoismen som etisk fundament på en aldeles fremragende måte.
Og "egoisme", hva er så det? Jo, det er at mennesker uten hindring og innblanding selv skal få lov til å fremme sine egne liv, og arbeide for selvrealisering. Egoisme i vår betydning av ordet er altså selvrealisering, man gjør noe for egen vekst og velstand, og dermed for sin egen velferd (et ord som i Europa er sterkt besudlet med søppelstank).
Her prøver ingen å pushe dårlig samvittighet for svake grupper", som påstås å måtte gå under og dø hvis det ikke var for den sosialdemokratiske velferdssaten.
Her ansees det som rettferdig at den som tjener en inntekt får beholde den og gjøre med den som man selv finner riktig.
"Rettferdig" betyr ikke at noen må betale for at "svake grupper" uten å være produktive (evt være svært lite produktive) skal nyte en veløstand de ellers ikke ville hatt.
Ikke med mindre man tok ansvar for eget liv og så for seg at der er andre måter å bedre livet på enn å prøve å skaffe seg innkomster via offentlige beudsjetter, ved å tilhøre en eller annen svak gruppe (=høyrøstet pressgruppe).
Dette må selvsagt provosere alle tilhengere av sosialdemokratisk likhetsideoligi. Det de kaller likhetsideologi kaller vi for vår del for det sosialdemokratiske avvikshatet. Og de avvikerne de hater har større inntekt, større formue flere eiendommer og større bilpark enn dem selv. Det slenger innom ett og annet privatfly også.
Det er selvsagt en provokasjon for noen å se at når friheten råder vil noen etablere seg på et høyere materielt nivå enn andre. Det gir dem grunn til å hate friheten og hylle tvangen.
Slik fremmer man stagnasjon og middelmådighet, "svake grupper" blir det all fokus retter seg mot, "svak" er å ha et adelsmerke - totalt ufortjent. Men som brekkstang for politikere med maktbegjær er "svak gruppe" et genialt begrep.
Derfor denne intense dyrlingen av "de svake", som maktmanipulatorene egentlig hater og forakter, og aldri vil ha noe med å gjøre rent personlig. De er bare de maktkåtes nyttige idioter.
Vi for vår del mener det er en provokasjon å hevde at de som befinner seg på det "laveste" nivået skal ha noen intrinsikal moralsk rett til et høyere nivå ved hjelp av andres penger, tilvendt gjennom tvang.
Florida, here we come.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Er det veisjefen som er problemet?
Thursday, April 12, 2007, 23:05
Da Hanekleivtunellen på E18 ved Holmestrand raste sammen, utløste dette mye støy i media.
Opposisjonen krever at veisjef Søfteland må gå av, men Søfteland bryr seg ikke om slike krav. Han tar ansvar sier han som etatens øverste leder, og dette gjør han ved å sette alt inn på "å finne ut hva som skjedde". Uansett så har Søfteland straks nådd aldersgrensen, så hans hode på et fat vil kun være symbolikk, later departementet til å mene. Minister Navarsete svarer bare "økseskaft" når hun blir spurt om ikke ansvar må gjøres gjeldende.
Nå foreligger det en rapport som forteller om slett arbeid ved bygging av denne tunnellen. Diverse politikere møttes til debatt i Redaksjon En i kveld, og der var det mye prat rundt grøten.
Men det overrasker jo ikke. Ingen vil avsette Søfteland (muligens unntatt FrP's Per Sandberg), i stedet snakker alle febrilsk om at "vi må lære av det som er gjort feil her".
Intet av dette berører sakens kjerne.
Sakens kjerne er at når det offentlige driver med ting som f.eks. veibygging, jernbanedrift, flyplassdrift eller hva det enn skal være, så vil ansvaret for tabber alltid bli pulverisert.
Det går raskt politikk i slike saker også, og da kryper partiene ned i sine skyttergraver og begynner sin infantile verbalkrig om hvem som stemte for hva når, og "hadde dere stemt for vårt forslag så---" og det var jo "i din tid som statssekretær at disse tunnellene ble bygget" - og det var ikke under "vår" regjering. Osv osv osv. Vi kjenner alt dette i detalj, det er bare snikksnakk, utenomsnakk og bortforklaringer.
Per Sandberg nevnte i debatten at den samme prosjektleder som var ansvalig for Hanekleiv nå er i gang med nye prosjekter langs E18. Lite tyder på at vedkommende person blir fratatt sine lederoppgaver og satt til noe han/hun kanskje behersker.
Det ville vel være utypisk i det offentlige systemet, der gjedler det å dysse ned alt man kan dysse ned, og sørge for at minst mulig får konsekvenser av betydning.
Hanekleiv-rapporten konstaterer at dokumentasjon av sikringsarbeidene (plutselig) ikke finnes i saksmappene.
At slike skal finnes er rimelig elementært. Kanskje har de aldri vært produsert? I så fall er dette den rene slendrian.
Det kan også være at påkrevet sikringsarbeid rett og slett er droppet, slik at der ikke har vært noe å dokumentere.
Når konsekvensene melder seg ved at tunneltaket raser sammen,
blir det plutselig masse veiving med armer og bein, og store mengder tåke forsøkes lagt over skandalen.
"Nå må vi rydde opp i dette, vi må finne ut hva som skjedde".
"Å ta ansvar er å finne ut av ting, sørge for at det ikke skjer igjen" (Da lo vi). "Det fører ingen steds hen å gå på jakt etter hoder".
"Hoderulling" fremstilles som noe negativt, noe som ikke vil hjelpe på noe som helst, kort og godt: Statskameratene slår ring om hverandre. Det synes å være et mønster i dette.
Byråkrathoder er vel fredet så langt man makter - er de ikke?
Men dersom en tilsvarende megatabbe hadde inntruffet i et prosjekt gjennomført i privat regi, hva ville skjedd da?
Da ville vi selvsagt fått hoderulling. Når den øverste ledelse ikke forstår viktigheten av at prosedyrer og rutiner er på plass og blir fulgt, og faktisk sjekker (gjennom dertil egnede rapporteringssystemer) at nødvendige prosedyrer gjennomføres,
da er det påkrevet å fjerne ledelsen.
Men problemet er er at det er staten som står for prosjetet.
Og staten er nettop synonymt med ansvarsfraskrivelse, ansvarspulverisering, bortforklaringer, utenomsnakk og partipolitisk prestisje.
Vår oppfatning er at veier og tunneller er for viktige til å kunne overlates til en sløv, middelmådig aktør som Statens Vegvesen.
Den eneste løsning som er trygg (for da vil ansvar bli gjort gjeldende) og kvalitetsmessig tilfredsstillende er å privatisere hele veistellet, og finansiere bygging og vedlikehold med bompenger, innkrevet av privat eide og drevne vei-eierselskaper.
Per Sandberg viste at FrP også nå er solid inne i den sosialdemokratiske folden da han tok til orde for at vi måtte få et transportdepartement, med tilhørende transportdirektorat og transporttilsyn! Sistnevnte skal visstnok (som jernbanetilsynet) overvåke og gi pålegg som glatt blir ignorert av de som får pålegget. Men slik ignorering får ingen konsekvenser, ansvaret pulveriseres enkelt ved å vise til "for små bevilgninger". Ikke for dårlig ledelse, for ineffektive rutiner og systemer, for stor byråkratisk treghet og hjelpeløshet, nei, for lite penger. Og da er ballen over politkernes halvdel, og så begynner kjeklingen dem imellom.
Derfor er det rimelig enkelt å se at veidirektør Søfteland som sådan ikke er hovedproblemet. Hvoedproblemet er den fullstendig misforståtte troen på at staten må til for å løse oppgaver som staten åpenbart ikke er kapabel til å løse.
Statsdyrkelsen har nådd enorme proporsjoner, og ingen ønsker å se i øynene at helelr ikke denne keiseren har klær på.
EDIT:
Etter raset i Hanekleiv gikk det ut et direktiv fra Statens Vegvesen til regionsjefene om at samtlige tunneller skulle sikkerhetskontrolleres. Vestlandet er den region som har langt de fleste tunneller å kontrollere. Det viser seg at kun 4 kontroller er gjennomført i denne regionen pr. i dag, til tross for at fristen var satt til 31. mars.
Dette faktum er holdt skjult inntil i dag, da det ble meldt på NRK Alltid Nyheter. På vestlandet hadde man "ikke forstått" at direktivet også gjaldt de tunneller som er forsynt med innvendig sikkerhetskappe. Da må spesialistene krype oppå kappen for å få tilgang til fjellet, og noen steder blir dette for trangt. Dette var nok til at regionen droppet å inspisere slike tunneller, i stedet for å komme opp med alternative måter å gjøre dette på.
De hadde altså ikke "forstått" at ordren fra sentralt hold gjaldt alle tunneller, også de med liten klaring mellom sikkerhetskappe og tunnelltak.
Det er derfor vi ler av slik tåketale som at "vi må lære av det som har skjedd og sørge for at det ikke skjer igjen".
Hva nytter det når de som mottar direktiver fra seltralledelsen er så "tett i pappen" at de ikke engang får seg til å stille kontrollspørsmål tilbake om ting de ikke forstår? "Er det meningen at vi skal inspisere de tunellene der det er for trangt å krype mellom sikkerhetskappen og taket?" "Ja, det er meningen". "Men -- hvordan skal vi gjøre det"? "Det er et problem som den lokale ingeniørstaben får finne ut av!"
Men så langt kom det aldri, man ignorerte rett og slett pålegget i sin fulle konsekvens og foretok kun symbolske inspeksjoner av 4 tunneller av en stor mengde (husker ikke hvor mange, det er bare ganske mange). Og så la man lokk på det hele.
Hoderulling? Selvsagt må det bli hoderulling, ikke bare på toppen , men også i de regioner der hodene åpenbart ikke holder mål. Men blir det hoderulling? Neppe. Det politisk/byråkratiske miljøet satser på at folks hukommelse er kort, og så fortsetter elendigheten inntil neste skandale. Men heller ikke da blir det foretatt en skikkelig opprydding.
Minister Navarsete har inntatt posisjonen som inkompetansens høye beskytter.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Nå også Albania!
Thursday, April 12, 2007, 11:50
Da Albania lå under kamerat Enver Hoxas tyranniske og diktatoriske makt var det en stående vits når noen ville peke på bakstreveri i Norge: "Det er kun i Norge og Albania vi finner slikt".
Men det var dengang. I dag er det kun Roar Flåten og hans likesinnede som lovpriser den rødgrønne regjeringen for å ville ta i bruk "politisk styring" for å tøyle "høyreliberalistenes ønske om markedskreftenes frie spill".
I tillegg vil regjeringen ha et "seriøst arbeidsliv", dvs.: LO-medlemmer skal slippe å bli utkonkurrert av øst-europeisk arbeidskraft som ønsker å jobbe til lavere timepris, såkalt "sosial dumping". (I tillegg krever Flåten fortsatt 3 LO-topper i AP's sentralstyre, for å holde neven på rattet der. Korgutt Jens har neppe noe å stille opp mot det, for LO har betalt seg forbi køen av andre interesserte, og vil selvsagt ha valuta for pengene.)
Nå kan vi ikke lenger si at den rødgrønne regjeringen er like bakstreversk som regimet i Albania, de står plutselig alene, dog kanskje (tildels) sammen med noen av de gamle, stagnerte EU-landene.
Det kom nettopp en melding i media at de europeiske børsverdeiene for første gang i historien hadde passert børsverdeiene i USA. TV-kommentaren lød på at årsaken til dette var veksten i de nye EU-landene i øst-Europa.
Jaha, her er altså stor vekst. Men årsaken til denne veksten ble ikke kommentert med ett ord, og vil nok ikke det heller så lenge Arbeiderpartistaten regjerer i media.
Leserne av Dyrk Mammon vil imidlertid vite hvorfor, det skyldes den øst-Europeiske skatterevolusjonen, der et komplisert progressivt skattesystem er byttet ut med med en enkel flat skattesats kombinert med et bunnfradrag. Personinntekter og bedriftsinntekter behandles også noenlunde likt. Personskatten er jo høyere i stagnasjons-Europa, for man regner med at innbyggerne vil ha vanskeligere for å bryte opp og flytte enn bedrifter.
Albania
Neste land ut som nå vil slutte seg til flatskatte-revolusjonen er Albania. Statsminister Sali Bersha vil nå gjennomføre et total oppgradering av skattesystemet, og inspirert av de gode resultatene andre har hatt, vil også han innføre flat skatt med lav sats. Så fra januar 2008 blir skattesatsen i Albania 10% over hele linjen:
Dette gjelder både personskatt bedriftsskatt og det som tilsvarer vår arbeidsgiveravgift ("payroll tax"). Et skår i gleden har vært at de andre flatskattelandene har vært nokså langsom i avtrekket for å gjøre noe med arbeidsgiveravgiften,
og dette har hatt en viss bremsende effekt på vekst og sysselsetting. Generelt kan vi si om dette, om vi legger til grunn vanlig teori om valg av produskjonsfaktorer, at høye arbeidskraftkostander vil motivere investorene til å erstatte arbeidskraft med automatiserte løsninger. Så da vil veksten komme gjennom slike investeringer, og den tradisjonelle arbeidsstokken må finne nytt utkomme. Dermed kan man si at en skatt som er proporsjonal med lønnsutbetalignene virker mot sin hensikt hvis hensikten er økt sysselsetting.
Albania har sett dette poenget, og senker derfor arbeidsgiveravgiften til 10%. Dermed blir det albanske skattenivået ett av de laveste i Europa.
De senker bedriftsskatten fra 20% til 10%, og de satser på et sterkt forenklet og strømlinjeformet system som også gjør det attraktivt å investere i landet. Dermed fjernes også incitmanetet til å bruke tid og ressurser på skatteplanlegging: Inntektskilden vil ikke lenger bety noe for skatten: Skatt på overskudd, aksjeutbytte og lønn vil være den samme, nemlig 10%, og dermed er det liten vits i å lete etter "arbitrasje"-muligheter. (I finansmarkedene er arbitrasje risikofrie gevister, slike som oppstår om en og samme aksje samtidig er priset forskjellig på to ulike børser:
Da kjøper man på den billigste børsen samtidig som man selger på den dyreste, og sikrer en gevisnt uten den risiko som ligger i tidslelmentet. I valutamarkedet kan veksling/tilbakeveksling av en valuta mot to andre valutaer gi tilsvarende risikofri gevinst dersom det foreligger skjevprising)
Merverdiavgiften vil også bli gradvis redusert, det samme vil andre særskatter.
IMF har selvsagt tidligere vært skeptisk til skattelette i Albania (dette er nok en mastodont med sosialdemokratisk bakstrever-ideologi), men denne gangen synes det som om de er mer mottagelige for fornuft. Deres anliggende er selvsagt at de nå ser muligheten for en mer effektiv skatteinnkreving,
så de er ikke for dette av individualistiske årsaker (som vi er det), de er som Høyre, de ser kun på det som er "effektivt", til erstatning for det som er moralsk riktig.
Vi regner ikke med at slike nyheter blir viet spesielt mye oppmerksomhet i Norge. Men tenk om de ble!
Da ville vi nok får høre gneldring fra finansminister Halvorsen, mer stotring fra Stoltenberg (såkalt retorikk av kommunikativ type) og Flåtens høyrøde tryne ville nok dukke opp på skjermen.
Det ville bli litt av en salmesang ved reisens slutt. For: Jo flere land som suksessfullt senker skattene drastisk, jo mer nærmer vi oss slutten for disse folkenes bakstreverske dinosaur-ideer. Til slutt vil dette komme skikkelig opp på radaren, og da blir det vanskelig å bortforklare en økt utflagging - kanskje særlig av kunnskapsbærende bedrifter!
Klikk for bakgrunnsstoff
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Chavez klarer det nok!
Sunday, April 01, 2007, 11:24
Etter at Venezuelas president Hugo Chavez har innført priskontroll under trussel om fengselsstraff for de som tar høyere priser enn tillatt, samt at han på vanlig sosialistisk maner har overtatt kontrollen over utenlanske investeringer i energisektoren (herunder Statoils), er han nå i ferd med å lansere en valutareform.
Hans "reform" er å stryke 3 nuller fra Bolivar (landets valuta)
og vil omdøpe valutaen til "Bolivar Fuerte" ("Sterk Bolivar")
Siden så mange nuller forsvinner vil Chavez nå reintrodusere 12.5 cent mynten, som stammer fra de velstående 1960 og 1970-årene før oljeboomen endte i devlaueringer av valutaen.
Den alminnelige prisstigningen i Venezuela ligger for tiden på 20%, og den nye mynten skal nå være en trylleformel for å få bukt med dette. Tro det eller ei!
Chavez må være en enkel sjel (han har vel vist det i andre sammenhenger også) for han mener altså at slike tiltak vil gjøre at tilliten til valutaen stiger. Vi er nok strygt redd for av Chavez blir skuffet, men han finner sikkert noen å fengsle som en del av en CIA-konspirasjon mot dette brave tiltak.
Den rekordstore prisstigningen har helt andre underliggende årsaker. De offentlige utgiftene har økt med 48% siste år, så Chavez driver bare med symboltiltak, klassisk for en som overhodet ikke skjønner noe av økonomiske sammenhenger.
Utgiftsøkningen går til fete lønnsøkninger til byråkratiet, samt mer penger til velferdstiltak.
Å kaste gode penger etter dårlige på denne måten vil aldri styrke noe lands økonomi.
Reintroduksjon av 12,5 centmynten er ikke akkurat bevis på noe særlig klarsyn.
Vanlig modus operandi er at når man omdøper valutaen, stryker nuller etc. så er dette basert på styrking av fundamentale forhold i økonomien.
Nå har Venezuela store oljeinntekter (de nærmer seg 50 milliarder USD), men dette hjelper lite når Chavez går til aggressive overtagelser av bedrifter basert på utlandske investeringer. Det Chavez her prøver på må kunne forstås som en de facto devaluering av Bolivaren.
12,5 centmynten stammer fra en tid med store utenlanske investeringer og stor prisstabilitet. Slik Chavez farer frem overfor utenlanske investorer nå, gjør nok at han kan vinke farvel til slike i fremtiden. Men Chavez fabler videre:
Han ser for seg en ny valuta for hele Latin-Amerika (kanskje etter modell fra Euro?), og dette regner han med vil bli en suksess når man bare får has på disse grådige utenlanske investorene.
Det kommer til å bli mange morsomme klovenstreker fra denne mannen i tiden som kommer, tror vi. Det som er tragisk er at dette vil gå ut over levestandarden og friheten til egne innbyggere. Men det passer jo godt, individuell fattigdom er nettopp særmerket for et sosialistisk samfunn. Vi kjenner ikke til ett eneste unntak fra denne hovedregelen.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Spania, eksempel til etterfølgelse
Tuesday, March 20, 2007, 20:47
Det britiske Institute of Directors (IoD)har advart regjeringen ved å si at landets økonomiske politikk er kommet til et veiskille.
Skattenivået er i ferd med å nå toppunktet, for nå begynner internasjonale selskaper å søke bort fra UK og flytte sine europakontorer til skattemessig mer konkurransedyktige jurisdiksjoner.
Dette skjer faktisk nå i stigende tempo.
IoD's argument er at regjeringen står overfor et valg: Enten slår de følge med de stagnerende økonmomiene i kontinental-EU med utesende offentlig sektor og en ikke bærekraftig velferdsstat, eller så slår de følge med de land som nå faktisk har redusert de offentliges utgifters andel av BNP. Som eksempler trekkes her frem USA, Australia, Irland og Sveits, hvor de offentlige utgiftene ligger mellom 34% og 37% av BNP.
Miles Templeman, generaldirektør i IoD sier:
“There is nothing inevitable about a rising burden of public spending and taxation. Other countries have achieved huge reductions in the spending to GDP ratio. The UK should take Spanish lessons. Since 1993 public spending in Spain has fallen by 10.8% of GDP – from 48.6% to 37.8% of GDP in 2007.
Den optimale størrelsen på offentlig sektor i UK ligger langt lavere enn dagens nivå. Problemet er at dersom intet gjøres med dette, vil UK's konkurransedyktighet få en knekk.
I forbindelse med neste statsbudsjett i UK krever IoD at de offentlige utgiftene begrenses til 1.5% realvekst p.a. i perioden
2008-09 til 2010-11. Dessuten må UK redusere netto skatt og sosiale utgifter i % av BNP, samt utarbeide regionale oversikter over offentlige utgifter for å korrigere regiona ubalanse i offentlig forbruk.
Dessuten krever IoD at UK må slutte å beskatte aksjeutbytter i utenlandske selskaperog gjøre regelverket for slike selskaper i UK lettere å leve med.
Dette vil bli oppfattet som næringsvennlig, i stedet for å forsvare hver penny de kan få inn i skatt.
IoD ber også om at man forenkler systemet for beskatning av kapitalavkastning, og de vil ha avskaffet arveavgiften.
Templeman sier videre:
The government has rightly focused economic policy towards boosting the key productivity drivers – education & skills, innovation, investment, competition and enterprise. Unfortunately there is a rather large missing link, namely the impact of government. The Chancellor needs to add government to his list of productivity drivers – the missing 6th driver.
Se forøvrig:
Rapport om skatteffektiv global produksjon og finansielle strukturer (lowtax intelligence report series)
og:
en beskrivelse denne rapporten
Disse rapportene produseres av lowtaxlibrary.com
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Bra av Kapital
Monday, March 19, 2007, 10:42
Både i siste nr. av Kapitals papirutgave samt på Hegnar Online finner vi artikkelen Flat skatt.
Våre lesere vet jo at vi har viet mye plass til temaet flat skatt, primært som en metode for å senke skattene og forenkle systemet drastisk. Vårt anliggende har ikke vært, og vil ikke bli å se på dette som en metode for å øke det offentliges skatteinntekter.
For oss er det moralske aspektet helt avgjørende, når skatten er så høy som den er i dag er dette direkte umoralsk. Et moralsk akseptabelt nivå har vi når skattesatsen er slik at folk flest ville betalt denne skatten frivillig uten å tenke mer på det.
At dette krever en adskillig mer rajonell kultur enn dagens kommer vi ikke forbi, og at man nok med en viss rett kan kalle dette utopi i dag. Men dette henger på det rådende paradigme av forestillinger, ikke på at det er fysisk umulig eller logisk selvmotsigende å gjennomføre frivillig donasjon i stedet for tvngen skatt.
Kapital refererer (akkureat som vi gjorde) eksempelet Island, og viser til at reduksjon i skattesatser har ført til større skatteinntekter. Selv om vi ikke ser på denne reaksjonen som det primære, innser vi jo at den eneste måten å selge inn denne ideen på i dagens politiske miljø nettopp er å vise til at utflating og reduksjon i satsene fører til at finansministeren får enda mer av borgernes penger mellom hendene.
Ironien i det hele er at dette faller sammen med det Høyre i sin tid kalte "dynamisk skattepolitikk", men problemet dengang var at det ikke fantes empiri. Nå finnes empirien (ikke abre på Island!), men nå har Høyre i så lang tid vært presset på defensiven i skattepolitiken at de sannsynligvis ikke våger å ta den opp igjen som primært satsningsområde. Dersom ledelsen i Høyre hadde basert seg på et sett av grunnleggende prinsipper, ville de ikke gitt opp denne ideen, selv om de ble hundset og latterliggjort av de fleste andre partiene.
Vi har tidligere vært nokså kritisk til norske media, finansmedia spesielt, som overhodet ikke har befattet seg med den oppsiktsvekkende skatterevolusjonen som nå finner sted i Europa.
Man nå tar Kapital opp saken, og har dermed lansert denne ideen for et langt større publikum enn vår lille blogg makter å nå frem til.
Dette vil vi berømme redaktør Trygve Hegnar for. Vi regner ikke med at han er leser av vår beskjedne blogg, men om han tilfeldigvis skulle ha gjort det, og skulle ha følt at kritikk av finansmedia også
omfattet hans publikasjoner, så har vi altså begått en feil her.
Vi erklærer denne kritikken for å være død og maktesløs hva angår Hegnar Media.
Den var riktignok ikke rettet spesielt mot nevnte utgiver, men den må vel logisk sett også ha omtattet samme.
Nå blir det spennede å se hvor effektivt Kapitals utspill blir tiet ihjel av den indre sirkel av "neddyssere".
Uansett: Kudos til Hegnar.
(PAR)
| [ 0 trackbacks ] | permalink
Back Next
